Kirkens Nødhjelp magasinet
At land ikke bør gjøre seg avhengige av at bistandsorganisasjoner drifter offentlige tjenester, og at organisasjonene bør ha som mål å trekke seg ut når de kan, er mantraer man ofte hører. Men hvordan går det etter at bistandsorganisasjonene har lukket og låst?
Vi er i Sexka, en idyllisk jesidielandsby nord i Irak. Barna er på vei hjem fra skolen, og gubbene sitter og spiller domino i skyggen av et vanntårn. På markedet skråles det fra en høyttaler. Ellers er det bedagelig stille. Vår ekspert på vann og sanitær, italienske Claudio Milani, forklarer ivrig med store armbevegelser. I Alqosh-området har 17 000 mennesker fått vann av Kirkens Nødhjelp. Det har kostet syv millioner giverkroner. Arbeidet i Sexka har ikke kostet skjorta. Man har rehabilitert fem borehull, vanntårn, pumpestasjoner og ledninger. Her bor det 4000 jesidier, som alle er veldig takknemlige for igjen å få rent, rennende vann i husene sine. Samtidig er de ganske bekymret, viser det seg. Men mer om det senere.
Mshor Hassan Zado har ansvaret for pumpehuset utenfor sitt eget hus. Han får betalt av vannverket for jobben han gjør. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.
Logoen til Kirkens Nødhjelp er hjertelig til stede i hele Sexka. Foran et pumpehus er det anlagt en sirlig gjennomtenkt hageflekk. Bak et gjerde som minner oss mest om en tegneserierute fra Andeby, finner vi 61 år gamle Mshor Hassan Zado. Han eier huset og hagen og får betalt av regjeringen for å styre pumper og generatorer.
– Det er 45 familier koblet til denne pumpestasjonen. Hagen min har alltid vært et treffsted for naboene. Alle sitter her og spiller spill på kveldene. Da Kirkens Nødhjelp kom og spurte om de kunne bygge en pumpestasjon her, sa jeg ja med den betingelsen at de ikke skulle ødelegge hagen. Det klarte de fint, så nå er naboene glade både for vannet og for hagen, sier Zado stolt.
For få uker siden leverte Kirkens Nødhjelp fra seg anlegget med dieseltankene fulle og alle hus tilkoblet. Regjeringen betaler et titalls mennesker for å drifte anlegget. For å gjøre prosjektet mest mulig bærekraftig er pumpene både koblet til elektrisitet og til diesel. Nå er temperaturen nord i Irak deilig, og elektrisiteten er stabil og billig. Ingen aggregater behøves, med andre ord. Alt vel så langt. Så kommer bekymringene. Sexka ligger i ingenmannsland mellom de kurdiske og de irakiske områdene. Eller krigen mot IS tok myndighetene i Irak over styringen. De ville ikke gi fra seg de oljerike områdene til de kurdiske selvstyremyndighetene. Samtidig tar de ikke ansvar, klager landsbyrådet. Vi har avtalt et møte med 53 år gamle Khalil Elyas Gamo i Kurdistans demokratiske parti PDK i Sexka.
– Vi er veldig takknemlige for det Kirkens Nødhjelp har gjort for oss. Vannkvaliteten er god, og alle komponenter fungerer. Det vi er bekymret for, er at ikke vanndirektoratet skal hjelpe oss når noe ikke fungerer. Det tar lang tid å få svar fra dem, og de har dårlig kapasitet og lite med ressurser. Jeg er ikke optimistisk for fremtiden. Myndighetene bryr seg lite om oss, og vi er avhengige av bistandsorganisasjoner. Som lokalsamfunn kan vi reparere de små tingene, men ikke de store. Man kan nesten si at myndighetene fungerer best som bindelegg mellom oss og bistandsorganisasjonene. Når det gjelder tjenester som infrastruktur, får vi lite hjelp. Det mangler medisiner på sykehuset her, søppelet hentes bare to ganger i uka, og elevene mangler utstyr, sier Gamo.
Vi beveger oss til Khatara, en større jesidieby i området. Det blir merkbart varmere, og kontrollpostene blir mer omstendelige. Det hjelper å si at vi er fra Kirkens Nødhjelp – også her pryder logoen vanntårn. Utenfor et gigantisk vanntårn treffer vi Jundi Ali Murei. Han er vannverkssjef i området, og vi stålsetter oss til å stille en rekke kritiske spørsmål. Men først vil også han takke.
– I mer enn 30 år turte ikke folk her i området en gang å håpe på rennende vann i husene. Innbyggerne hadde bare overflatevann som ikke var trygt å drikke. Nå har vi et borehull dypt nok til å fylle opp dette store vanntårnet hver dag. Så får den ene delen av byen vann den ene dagen og den andre delen dagen etter. Jeg må ikke bare takke Kirkens Nødhjelp, men også giverne som har donert penger til oss, sier Murei.
Khalil Elyas Gamo, leder av Kurdistans demokratiske parti PDK i Sexka har ansvar for at landsbyen tar godt vare på vannrør og pumpehus. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.
– Landsbybeboerne i Sexka klagde over at det var vanskelig å få bistand fra vannverket sentralt. De ventet blant annet på mer klor.
– Det er på planen. Jeg er fornøyd med sentralmyndighetenes måte å følge opp kvaliteten på, men når det gjelder kvantitet, så lener jeg meg på bistandsorganisasjonene. Kharta er et stort område å dekke. Her trengs mer vann og bedre infrastruktur, sier Murei.
– Jeg antar at det ikke er så lett å være vannsjef i området?
– Nei, det kan du si. Jeg bor her, og folk kommer hele tiden til meg og maser om vann. Jeg kan ikke forlate huset uten å møte fortvilte mennesker. Jeg må snart flytte til Milano, ler Murei og ser ertende bort på vår italienske kollega.
Før Murei blir tatt av jobbtelefonen, leder han oss med til en jesidiefamilie som nylig har fått innlagt vann. Også de er overstrømmende takknemlige og forteller hvor mye enklere livet med barn er når man kan vaske både klær, hus og seg selv så ofte man føler det er nødvendig. Kirkens Nødhjelp har nylig overlevert vannprosjektet til myndighetene, men det planlegges flere vannrør slik at enda flere familier får vann. Leder for Humanitær Seksjon i Kirkens Nødhjelp Gudrun Bertinussen sier at nettopp etterslep på vedlikehold av vanninstallasjoner er en av årsakene til at to milliarder mennesker i dag ikke har andre muligheter enn å drikke utrygt vann (ifølge FNs panel om vann).
I jesidie-byen Khatara har Kirkens Nødhjelp bygget et enormt vanntårn. Kirkens Nødhjelps vanningeniør Nihad Adil diskuterer det videre arbeidet med den lokale sjefen for vannverket i området, Jundi Ali Murei. Foto: Håvard Bjelland / Kirkens Nødhjelp.
– Etter en krise og konflikt slik som denne i Irak er det en krevende oppgave å finne bærekraftige løsninger for vedlikehold. Vedlikeholdsetterslepet er enormt – ikke bare i Irak, men i hele verden. Vi jobber med både lokalkomiteer og lokale myndigheter for å finne løsninger for dette. Det er spesielt viktig å jobbe tett med myndighetene helt fra starten av prosjektet. Slik jobber vi også i Irak, og det er først etter en stund at vi får vite om lokale krefter klarer å ta ansvar. Dette er altså noe vi vil følge nøye med på fremover, forsikrer Bertinussen.
Tilbake