Kirkens Nødhjelp magasinet
Fasteaksjonen 2019
– Jeg ønsker å bli hjelpearbeider fordi jeg vil gi folk mat og vann. Og baller til barna slik at de kan leke og ha det gøy, sier Jama Abbiwelli Adan (8).
Han kommer springende mot oss. I blå skjorte og med bøker under armen. Timen med undervisning på koranskolen er akkurat over for i dag. Og før han og kompisene som vanlig danner to fotballag og spiller så den tørre sanden hvirvler rundt de ivrige og høylytte guttene, setter han seg ned sammen med oss. Historien vi får høre er dessverre alt annet enn unik:
Jama er eldst av en søskenflokk på fire jenter og to gutter. Fire års sammenhengende tørke tok livet av alle dyrene de eide – og det enkle, men gode nomadelivet familien en gang hadde. En håpløs og livstruende situasjon som brakte dem hit til flyktningleiren Jilab 3 i byen Garowe. I den ene av tre leirer som til sammen huser mer enn 25 000 mennesker, som alle får rent og trygt vann fra Kirkens Nødhjelp. Her bor alle åtte nå i et fillete, men likevel velstelt telt.
– Vi hadde mistet nesten alle dyrene våre og visste ikke hva vi skulle gjøre. En dag sa far at vi måtte flytte – for ellers ville vi også dø. Jeg lurte på hvordan det ville bli, og om jeg ville få noen nye venner. Og det fikk jeg, sier Jama og smiler. Jeg er mest sammen med de andre guttene på koranskolen, og det morsomste er når vi spiller fotball. «Fotballen» de spiller med, er en slitt tennisball, uten at det ser ut til å legge noen som helst demper på verken innsats eller begeistring.
Som eldstemann har åtteåringen imidlertid plikter langt utover fotballbanen. Hver eneste dag hjelper han til med å hente vann, lage mat, vaske klær og holde det ryddig og rent i og rundt teltet – som er satt sammen av ulike tepper og små tøybiter.
– Ja-ja!, roper Jama og vinker ivrig til en av de mange kompisene sine. For å forsikre om at han snart er med i leken igjen.
De internt fordrevne er Somalias aller mest sårbare. I en befolkning som er godt vant med tørkeperioder, men ikke med at de varer flere år i strekk. Uten en storstilt nasjonal innsats, og ikke minst internasjonal nødhjelpsinnsats fra FN og organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, kunne bildet vært like mørkt som for syv år siden, da mer enn 250 000 mennesker bukket under. Og som så ofte ellers var det barna, de syke og gamle som ikke klarte seg.
I slike kriser er det slående å oppleve det store samholdet og støtten folk viser hverandre – mellom nye naboer, venner og innad i de mange storfamiliene i de mange leirene. Og alle må bidra. Store som små.
– Jeg hjelper til mye, men det må jeg jo. Alle må hjelpe til, sier Jama og gnir svette av et ansikt som bærer preg av 30+ grader, voldsom vind og rødlig sand som klistrer seg fast. At han er såpass pliktoppfyllende og hjelpsom hjemme, synes å stikke dypt hos selv hos en såpass liten gutt.
– Når jeg blir stor, har jeg lyst å bli hjelpearbeider fordi jeg vil gi folk mat og vann. Og baller til barna slik at de kan leke og ha det gøy. Her vi bor nå, får vi jo hjelp, og det er en sånn jobb jeg vil ha.
Tilbake