Kirkens Nødhjelp magasinet
Livet ble snudd på hodet da Besha ble gift som 15-åring. Fra å være et barn med drømmer ble hun en hardt arbeidende bonde med mann og barn.
Regnet har gjort det nesten umulig å komme seg frem. Vi er på vei til Gigesa, en landsby som ligger bare en halvtimes kjøring utenfor storbyen Shashamane i Etiopia. Men leire og store vanndammer gjør at bilen nesten ikke kommer frem. Til tider er landsbyen nesten helt isolert. Før hadde de verken helsehjelp eller rent vann.
– Både helsehjelp og transport har vært et stort problem. Vi har også hatt mange sykdommer fordi folk har drukket urent vann. Kvinner har født hjemme, og det har ikke vært noen oppfølging i svangerskapet. Men nå er det gledelig å se at ting endrer seg i områdene vi jobber i, sier Dawit Biru, regionssjef i Kirkens Nødhjelps samarbeidspartner Tamra.
I Gigesa ligger nemlig en av 16 klinikker hvor det satses hardt på mor og barn med støtte fra Kirkens Nødhjelp. Vi kommer ikke helt frem og må gå den siste biten til klinikken. Regnet har sendt deler av veien ut i grøfta. Midt på en grønn slette ligger helsehuset, omringet av høyt gress.
– En av tingene vi er mest stolt av, er at vi nå kan gi gravide og fødende kvinner et skikkelig tilbud, sier han.
En sti gjennom det frodige gresset tar oss til et lite bygg i tre. Inne i bygget høres latter og barnegråt om hverandre. Praten går i ett. Om amming, fødsler og mat. Noen høygravide er også innom for en siste sjekk.
Rommet er kun for mor og barn. Her skal de slappe av før og etter fødsel, og de skal få helsehjelpen de trenger.
En av dem som vil ha råd om sønnen, er 20 år gamle Besha Kedir. Åtte måneder gamle Rabira er hennes andre barn. Det er vanlig at unge jenter blir giftet bort tidlig fordi foreldrene bestemmer det. Det skjedde med Besha. Hennes drøm var ikke å gifte seg, men å få seg en utdannelse og en egen karriere. Livet er ikke så bra som hun hadde håpet på fordi det er mye slit på gården.
– Jeg måtte gifte meg da jeg var 15 år. Da sluttet jeg på skolen for å bli bonde på fulltid. Det var utrolig trist, for jeg var så glad i å lære. Jeg likte skolearbeid, forteller hun.
Besha hadde store drømmer for fremtiden. Hun ville bli sykepleier. Hun ville jobbe på sykehus og hjelpe de syke.
– Jeg har alltid vært opptatt av helse og ser for meg at jeg kunne ha gjort det bra som sykepleier, smiler hun forsiktig.
Hun er ikke alene på klinikken. Det myldrer av kvinner med og uten barn. Høygravide, jordmødre og helsesøstre.
– Jeg går ofte hit for å snakke om ting jeg lurer på. Jeg er utrolig glad for hjelpen jeg kan få her. Selv gikk jeg også til svangerskapskontroll her.
Hun har to barn, men ønsker seg flere. Begge er født på klinikken, og hun føler seg sterkt knyttet til personalet og de andre mødrene som møtes der. Den gode oppfølgingen har gjort at hun ikke er bekymret for flere barn. Hun har også lært om prevensjon, slik at hun kan styre akkurat hvor mange barn hun bør ha.
– Jeg vil ha tre eller fire barn. Det har jeg både råd og tid til å ta meg av. Livet mitt er ikke kjempebra, men jeg drømmer jo fortsatt om at det kan bli det, sier hun.
Ikke langt fra klinikken ligger gården hennes. Det at de har et helsetilbud så nært, setter hun stor pris på. Hjemme på gården har hun mais, honning, okser, kuer, poteter og det etiopiske kornet teff.
– Her bor jeg, sier hun og tar oss med inn på gårdsplassen.
Hagen er ganske stor etter etiopisk skikk. Her skal de nemlig ha plass til bursdager, bryllup og begravelser. I trærne henger det gammeldagse bikuber.
– Jeg håper at vi en dag både kan få innlagt vann og elektrisitet på gården, slik at vi kan ha en mer moderne gårdsdrift.
Ved inngangen ligger kjøkkenet, hvor hun hver dag har kaffeseremoni for familie og venner. Huset rommer to soverom og en stue. Hun er stolt av det de har, men livet er strevsomt, innrømmer hun.
– Alle dagene går med til å lage mat, vaske og jobbe på gården. Jeg ordner mye i huset, og det blir mye på meg. Mannen min er ikke så flink til å hjelpe til hjemme, sier hun lattermildt.
Når vi spør hva hun gjør når hun har fri, ler hun enda høyere.
– Jeg har jo aldri fri. Jeg jobber alltid. Jeg jobber hardt for å gi barna et bedre liv. Og jeg elsker tanken på at de skal få utdanning og bedre liv, avslutter hun.
