Kirkens Nødhjelp magasinet

04 2019

Splintret liv

Splintret liv

Tunlu visste han kom til å bli lånt ut til opprørsgrupper for bæring eller minerydding. Hver husholdning måtte gi fra seg en sønn, og Tunlu ble valgt ut da han var liten gutt.

Tunlu kommer fra en landsby i Myanmar der militæret og etniske opprørsgrupper kriger om områdene. Metoden de bruker, er våpen og miner. Tunlu visste at militæret hadde lagt ut miner i åsen ved landsbyen, men ble tvunget til å gå fremst.

– Vi som var valgt ut, var veldig redde. Vi ante jo ikke om de kom for å be om hjelp i tider med konflikter, og i så fall visste vi at det var veldig farlig for oss. De som går i front, blir drept først, sier Tunlu stille.

Prøvde å nekte

Han var allerede gift og hadde to barn da geriljaen kom og krevde bærehjelp. Da de kom til åsen som militæret hadde advart dem om, prøvde Tunlu å nekte å rydde vei. Han fortalte dem at det var miner i åsen, men ble banket opp og tvunget til å gå først. Minen sprengte av ham den høyre foten, og militæret varslet landsbyen, som sendte en motorsykkel for å bringe ham til det lokale sykehuset. Etter et halvt år fikk han en ny protese.

– Forholdet mitt til kona mi ble helt endret etter ulykken fordi jeg ble funksjonshemmet. Hun har dratt til Kina for å jobbe der. Venninnene som hun dro sammen med, er kommet tilbake, men ikke hun. Barna mine er hos moren min ved den kinesiske grensen. Jeg vet hvor kona mi er i Kina, men jeg vet ikke noe mer, sier Tunlu.

Usikker fremtid

Det er et stort stigma å være funksjonshemmet mann i Myanmar. En mann skal sørge for familiens levebrød, og kan han ikke det, er han en belastning og regnes ikke med. Den enkle opplæringen mineofrene får, handler mye om å få tilbake selvfølelsen. Tunlu elsker å jobbe med hendene og lage små bambusgjenstander og håper det kan skape et levebrød for ham og familien. Hvor han drar etter opplæringen er slutt, vet han ikke. På grunn av tvangsrekrutteringen er antallet husholdninger i landsbyen han kommer fra, halvert. Folk vil ikke gi fra seg sønnene sine og drar inn mot byene der konfliktene er mindre. Derfor lurer Tunlu på om han skal dra til moren og selge gjenstandene i grenseområdet der. Ulempen er at tilgangen på bambus ikke er like god, og at han da vil tjene mindre dersom han må kjøpe bambusen.

– Fremtiden min er usikker, men dette er min store sjanse til å få inntekter. Jeg kan ikke gjøre noe hardt arbeid lenger. Som risdyrker må jeg gå mye i vann og myk leire, og med protese går ikke det. Jeg savner barna mine veldig. Søsteren min sender meg bilder av dem hver dag. Jeg gleder meg til å se dem igjen, sier Tunlu.