Kirkens Nødhjelp magasinet

05 2016

- Håpet er alt vi har igjen

Tema: La flere fylle fem

- Håpet er alt vi har igjen

Den islamske stat (IS) har sverget total utslettelse av jesidiene. Med støtte fra Kirkens Nødhjelp klamrer 30.000 av dem seg til håpet om et liv i Nord-Irak.

I august 2014 opplevde befolkningen i den ellers fredelige Sinjar-regionen i Nord-Irak det totale marerittet. Tungt bevæpnet inntok terrorgruppen IS byer og landsbyer, og de som tilhørte den religiøse minoriteten jesidier ble brutalt slaktet ned. Minst 5000 ble drept, nær 7000 ble tatt til fange. Jesidiske kvinner og unge jenter ble voldtatt og endte opp som sexslaver, mens smågutter ble hjernevasket for å bli IS-krigere. Av titusener som klarte å flykte fra massakren, som i ettertid betegnes som etnisk rensning, lever nær 30.000 i det ugjestmilde ørkenlandskapet utenfor byen Dohuk i Nord-Irak.

Medya Ismail Qassim (2) ble født på Sinjar-fjellet under flukten fra IS . Søstrene Arfino og Sumaya tar seg ofte av lillesøsteren.
Medya Ismail Qassim (2) ble født på Sinjar-fjellet under flukten fra IS . Søstrene Arfino og Sumaya tar seg ofte av lillesøsteren.

Kirkens Nødhjelp i Irak:

  • Vi startet opp vår nødhjelpsoperasjon i Nord-Irak i 2014. Det siste tiåret har Irak sett stadig nye blodige konflikter, sist nå med slaget om Mosul.
  • Vi jobber i tre leirer hvor det bor til sammen 42 000 mennesker. I tillegg har vi vannprosjekter i nærliggende landsbyer.
  • Vi sikrer trygt vann og gode toalettforhold for menneskene som bor i leirene. I tillegg driver vi hygieneopplæring for barn og deler ut hygieneartikler.
  • Sammen med vår lokale partnerorganisasjon Yazda gir vi psykososial støtte til særlig sårbare kvinner og barn.

Født på flukt

- De kom om natten. Vi så ingenting, men hørte de første skuddene, granatnedslagene – og skrikene. Vi kom oss ut av huset og la på sprang. Vi snublet i døde kropper.

Fembarnsfaren Ismail Quassim Mahmood forteller om skrekknatten i 2014. Om det totale sjokket. Og om at de alle var sikre på at døden ville innhente dem før de ville makte å komme i sikkerhet.

- Vi rakk ikke å ta med annet enn litt brød, vi løp for livet. Kulene hvinte rundt oss, og vi hørte at folk ble truffet. Det var så tungt, med små barn og en gammel og syk mor. Men aller mest fordi Nassima var høygravid, sier Ismail og ser bort på sin kone.

- Høyt der oppe i fjellene skjedde det. Jeg kjente at fødselen var i gang. Jeg, og vi alle, var totalt utmattet. Og så redde. Likevel, uten noe utstyr eller noen andre til å hjelpe, ble datteren vår Medya født.

IS angrep om natten. Familien måtte flykte med terroristene i hælene. Høyt oppe på Sinjarfjellet ble Medya født.
IS angrep om natten. Familien måtte flykte med terroristene i hælene. Høyt oppe på Sinjarfjellet ble Medya født.

Levde på dugg og blader

Det lille de hadde av brød tok raskt slutt, og i over en uke livnærte de seg blant annet på bark og dugg fra bladene om natten. Hele tiden i stor frykt for at IS skulle finne dem. Og for å sulte i hjel. På ny begynte de å gå, mot nord.
- Vi hadde ikke noe ordentlig mat å gi barna, det var helt forferdelig. Vi gikk i over et døgn, uten å stoppe. Flere ganger passerte IS oss, så nære at vi blant annet kunne høre dem rope: "Dere er fortapt. Vi vil finne dere, og kappe hendene og hodene av dere!". Vi måtte uansett fortsette å gå. Hadde vi stoppet, ville de ha funnet og drept oss.

Intet liv

To og et halvt år etter at familien omsider kom seg i sikkerhet utenfor byen Dohuk i Kurdistan, lever familien på syv fortsatt i flyktningleiren Kabarto utenfor sentrum. Her sørger Kirkens Nødhjelp for at de nær 30.000 flyktningene har tilgang til trygt vann og toaletter. For å unngå smitte og sykdommer får de hygieneartikler og omfattende hygieneopplæring.
- Vi har telt, strøm, vann og toalett og er svært takknemlige for det, men det er likevel ikke mye til liv. Vi har for lengst sluppet opp for penger og har ingen inntekt, sier Nassima og rugger den enkle vuggen med lille Sufyan, som ikke slutter å gråte. Storesøsteren Arfina (5) kommer hjelpende til og stryker den lille babyen varsomt over hodet.
- Jeg tenker nesten hver dag på å reise hjem. Jeg har fått nye venner her i leiren, men savner vennene og de snille naboene vi hadde hjemme. Jeg vil hjem. Jeg vil bare hjem, sier Surfina, og svarer umiddelbart på spørsmålet om hva hun kan tenke seg å bli.
- Når jeg blir stor, vil jeg bli lærer. Det har jeg lyst til.

Jesidismen

En religion fra Midtøsten, hovedsakelig utbredt blant kurdere. Det finnes ingen offisielle tall på jesidier, ulike kilder opererer med tall mellom 200 000 og 800 000. De fleste jesidiene lever i to områder i det nordlige Irak, et område rundt Lalishdalen nord for Mosul, og et område rundt høyfjellsplatået Jebel Sinjar sørvest for Mosul.

Skrekkfilm

- Vi var fattige, men hadde jobber og levde et normalt og godt liv. Nå er alt ødelagt, det er som en skrekkfilm, sier Faisal Hefy Abdulah.

For den religiøse minoriteten jesidiene er forfølgelse og massakrer noe de har opplevd i århundrer. Da IS angrep, hadde familien Abdulah for lengst flyktet.
- IS ønsker å drepe oss alle, situasjonen var farlig, og vi så ikke noen annen mulighet enn å forlate Sinjar og det lille vi hadde. I nesten et år bodde vi rundt omkring, på steder der vi kunne finne tilnærmet tak over hodet, sier Faisal og forteller om situasjonen for familien etter halvannet år i flyktningleiren.

- Vi føler oss trygge, har telt, vann og noenlunde med mat, og det er vi veldig takknemlige for. Men det er et miserabelt liv. Vi har ikke jobb, ingen penger og ingenting å ta oss til. Vi har alltid vært fattige, men levde likevel et normalt og godt liv. Nå har vi ikke engang råd til melkeerstatning til lille Delal, babyen vår som er syk.

50 varmegrader

- I denne varmen blir alt bare verre, sier trebarnsmoren Shirine og tørker svetten. En intens hetebølge har i flere måneder ligget som et lokk over leiren for de internt fordrevne flyktningene. Med nær 50 grader utendørs er varmen inne i teltet vi sitter i nær uutholdelig.

Shirine tenker på de som har det verre enn sin familie, de som fremdeles er igjen på Sinjarfjellet. Vi kan ikke annet enn å fortsette å håpe på en bedre fremtid, sier hun
Shirine tenker på de som har det verre enn sin familie, de som fremdeles er igjen på Sinjarfjellet. Vi kan ikke annet enn å fortsette å håpe på en bedre fremtid, sier hun

- Jeg hadde ikke drømt om at dette skulle skje med meg og oss. Her sitter vi og kan ikke gjøre noe fra eller til. Vi er helt avhengige av den lille hjelpen vi får. Om sommeren er varmen forferdelig, og om vinteren er det iskaldt. Det verste er likevel at vi ikke har noen ting å gi til barna våre: Lille Ayessa (8 måneder) ble født her i leiren, til dette livet – hva slags framtid vil han vokse opp i? Shirine rister på hodet, men understreker samtidig at det er mange som har det verre.

- Så mange ble drept, og vi har venner som fortsatt bor på toppen av Sinjarfjellet, der har de absolutt ingenting. Jeg kan ikke annet enn å fortsette å håpe på en bedre framtid enn dette for barna våre. Vi må fortsette å be for dem.

Da livet stanset

- Vi var rundt 5000 mennesker i landsbyen da IS kom. På litt avstand så jeg at folk ble skutt, og at de falt. Så mange ble drept da de forsøkte å flykte. At vi klarte oss, er nesten ikke til å fatte, med syv barn og den minste bare 14 dager gammel. Yossif Khalaf Khalo skrur tiden tilbake til dagen da livet ble totalt snudd på hodet for den barnerike familien.

- Vi hadde det ikke bare lett før heller. Med syv barn slet jeg for å livnære familien med jobben som dårlig betalt bygningsarbeider. Men vi levde likevel et trygt og noenlunde greit liv. Vi visste godt om IS og deres grusomheter, men trodde, eller i det minste håpet, at de aldri skulle komme til Sinjar.
Som om det nye livet som flyktning ikke var vanskelig og vondt nok allerede, kom et nytt og voldsomt sjokk i fjor sommer.

Alene med syv barn

- Min kone var mentalt hardt skadet etter alt som hadde skjedd, det var veldig tydelig. Likevel kom det så veldig brått. Hun maktet ikke mer og tok sitt eget liv, sier Yossif og ser tomt ut i luften bak oss. Etter over to år i flyktningleiren, og det siste året med aleneomsorgen for syv barn, ser han totalt utslitt ut mens Diala (3) og Didar (2) klynger seg til pappaen sin.

Først måtte Yossif Khalaf Khalo flykte fra IS med sin familie på syv. Kona var mentalt utmattet etter flukten og livet i flyktningleiren.  Siden i fjor har Yossif vært alenefar. Kona orket ikke mer og tok sitt eget liv.
Først måtte Yossif Khalaf Khalo flykte fra IS med sin familie på syv. Kona var mentalt utmattet etter flukten og livet i flyktningleiren. Siden i fjor har Yossif vært alenefar. Kona orket ikke mer og tok sitt eget liv.

- Vi bare lever. Dag for dag. Jeg har mistet min kone og sliter veldig med å klare å ta hånd om alle barna, selv om de eldste har sluttet skolen for å hjelpe til.
- Mamma hadde det så vanskelig etter alt som skjedde med oss. Før gikk jeg på skolen, mens pappa jobbet og mamma tok seg av oss. Jeg lekte med vennene mine hver dag og hadde det bra. Hadde mamma vært her, hadde det vært litt mer som før, sier Salam (13) og legger fort til: - Men pappa er veldig snill.

- Håpet er at det en dag blir trygt nok til vi alle en dag kan vende tilbake, at vi kan reise hjem. Og så håper jeg å finne en ny kvinne, en hustru og en mor til mine kjære barn, avslutter Yossif.

Tilbake

Gi en gave

Din støtte går der behovet er størst

Du kan gi uten å fylle ut opplysninger om deg selv, men legg gjerne inn e-postadresse og telefonnummer om vi kan få lov å kontakte deg av og til, for eksempel de gangene vi trenger akutt hjelp.

Fast månedlig betaling med:

eller
Gaven din kan gi 0 kr er nok til å gi 1 person personer varig tilgang til rent vann hver måned
Akkurat nå er behovene for nødhjelp akutte i