Rigmor Føske Johansen dro fra landsby til landsby for å snakke med sykepleiere, under sine mange opphold i Malawi. Nå følger hun opp sykepleierstudenter i praksis på Høyskolen i Sør-Øst-Norge. – Jeg har lært mye om å se etter andres virkelighetsforståelse, lærdom jeg prøver å lære videre til studentene, sier hun.
Da Rigmor og Norsk Sykepleierforbund startet samarbeidet med Kirkens Nødhjelp i Malawi, var det knapt med både utstyr og helsepersonell. Tolv år etter har sykepleierne blitt en kraftig stemme i landet.
– Det er fortvilende å miste pasienter fordi utstyret mangler.
Vi besøker Rigmor Føske Johansen i hennes nybygde hus på Nøtterøy utenfor Tønsberg. 67-åringen er alt annet enn en fagforeningspamp, men et Franz Widerberg-trykk i stua med takk fra Sykepleierforbundet forteller om et langt liv som tillitsvalgt i Sykepleierforbundet. Selv skryter hun lite av egne bravader der hun skjenker kaffe og serverer hjemmelaget sjokoladekake.
Hun var en av de aller første norske sykepleierne som ble sendt til Malawi på begynnelsen av 2000-tallet for å bidra til å bygge opp en sterk fagforening for sykepleierne der. Før det jobbet hun som intensivsykepleier i Tanzania.
Under et opphold på et av sykehusene opplevde Rigmor å få inn et barn som hadde fått en peanøtt i bronkiene.
– Vi manglet rørinstrumentet for å få den fjernet. Barnet døde før vi fikk transportert det til et større sykehus, forteller hun.
Mange sykehus i land som Tanzania og Malawi mangler både vann, strøm og medisiner.
Da Rigmor og Sykepleierforbundet først kom til Malawi i 2005, var det mangel på både leger og sykepleiere der. Sykepleierne hadde knapt en lønn å leve av, utdanningen varierte i kvalitet, og mange dro til Sør-Afrika og England etter utdanningen for å få bedre arbeidsvilkår.
- De manglet det meste – fra penn og papir til medisiner, vann og såpe. Ressurssituasjonen for sykehusene er nok fremdeles varierende. Jeg har for eksempel aldri sett hånddesinfeksjonssprit i Malawi. Dette forhindrer sykdommer som smitter ved kontakt og dråpesmitte. Noe for norske bedrifter å investere i? foreslår Rigmor forhåpningsfullt.
Kirkens Nødhjelp har støttet Malawi siden 60-tallet, og Høyskolen i Vestfold hadde allerede samlet inn instrumenter og utstyr til sykehusene i flere år da sykepleierforbundet i Vestfold, der Rigmor var tillitsvalgt, engasjerte seg.
Da hun første gang kom til Malawi var de organiserte sykepleierne få. I dag er utdanningen styrket og mer enhetlig, og sykepleierne har fått fremforhandlet bedre lønn.
Suksessfaktorene bak sykepleierløftet er flere, mener Rigmor:
- Sammen jobbet vi på mange hold. Kirkens Nødhjelp bygget skoler, sovesaler, klinikker og infrastruktur. Sykepleierforbundet bygget opp kompetansen og forklarte hvorfor det er viktig å organisere seg. I Malawi hadde man gjerne liten tillit til politikere generelt, og de ansatte forholdt seg mest direkte til ledelsen der de jobbet. Vi møtte faktisk sykepleiere som ikke hadde fått lønn på flere måneder, sier Johansen.
Siden fagforeningen ikke kan jobbe organisasjonspolitisk på samme måte som man kan i Norge med hovedavtaler og ordnede forhold i den offentlige helsetjenesten, ble samarbeidet med menighetene viktig. Det er menighetene som i stor grad driver sykehus, skoler og klinikker i Malawi, og befolkningen har stor tillit til kirkelederne.
- Menighetene ser ut til å ha stor påvirkning på folks liv. Mange sykepleiere så på jobben sin som et kall. Kanskje det var derfor de dro på jobb selv om de ikke fikk lønn, hadde håpløse arbeidsforhold og fikk mye kjeft av fortvilte pårørende? De var ofte sterke i troen og resignerte ikke så lett, sier Rigmor.
Flere år på rad kom sykepleiere fra Malawi til Norge for å lære hvordan høyskolene arbeider med sykepleierutdanningen og hvordan det norske sykepleierforbundet arbeider for medlemmene sine. Da var sykepleierforbundet nøye med å aldri vise dem innsiden av norske sykehus, men besøkte heller voldtektsmottak, viste hvordan helsesøstertjenesten foretar spebarns- og skolehelsetjeneste, bistår med prevensjon for ungdom, inkluderte far i helsestasjonsarbeid og slike ting.
- Sykehusene i Malawi er ofte så fulle at det ligger pasienter både i og under sengene, og det er pårørende over alt. Familien må ta med alt fra sengetøy til mat til pasientene, og mange fattige må dra langt for å komme til et sykehus. Å vise dem norske sykehus ville bare bli et antiklimaks. Vi fortalte dem vår historie om at vi i Norge betaler mye skatt, at også vi har vært et fattig land, hatt kvinnekamp og liknende, sier Rigmor Johansen.
- Hva er oppnådd i Malawi?
- Først og fremst å bevisstgjøre sykepleierne. De må være tydelig på hva de trenger. Det er de som vet hvor skoen trykker og derfor må de være med på å lage de gode beslutningene. Sykepleierens rolle og funksjon er satt på kartet i Malawi; det er nå opp til sykepleierforbundet der å videreføre arbeidet både fordi pasientene trenger gode og nok sykepleiere og for at sykepleierne skal få levelige arbeidsvilkår, sier Rigmor.
- Hva har du lært i Malawi, som du har tatt med hjem til Norge?
- Vi har så lett for å gå til løsninger for fort, løsninger de vi skal «hjelpe» ikke kjenner seg igjen i, og som kanskje heller ikke er realistiske. Jeg har lært noe om ydmykhet ovenfor andres livsverden.