50 kroners trekk på lønnsslippen i 32 år har bidratt til at de ansatte ved Hydro Karmøy har gitt 10 millioner kroner til brønner med livgivende vann.
50 kroner i måneden. Det er ikke mye du får for det i Norge. En dobbel kaffe latte på en kaffebar, kanskje. Eller en 300 g sjokoladeplate i butikken.
I Etiopia, derimot, kan din månedlige 50-lapp være en avgjørende brikke i arbeidet med å bygge brønner som gir rent vann. Det har de ansatte på Hydro Karmøy fått merke.Der har nemlig flere hundre av de ansatte på aluminiumfabrikken hver måned gitt et frivillig pengebeløp på lønnsslippen til Kirkens Nødhjelps arbeid.Resultatet etter 32 års innsats, er at et større antall avsidesliggende landsbyer i Eritrea og Etiopia blant annet har fått brønner, et grunnlag for næring og vekst, og varig tilgang på rent vann.
– Det har hele tiden vært en rød tråd for oss å gi rent vann. Vann er så grunnleggende, sier Trygve Eriksen.
Han jobber på Driftslaboratoriet og er tillitsvalgt i Industri Energi, og innsamlingsleder for Kirkens Nødhjelp-arbeidet ved Hydro Karmøy.
De ansatte der har gjennom årene også vært med på å støtte bygging av skoler og sykestuer, samt hjulpet innsatsen mot hiv-/AIDS-epidemien og kjønnslemlestelse. Men arbeidet med vann har vært det tilbakevendende temaet gjennom alle tre ti-år.
Det er ikke en tilfeldighet.
For den norske industrigiganten Hydro er selv fundert i vannets kraft, og da gründerne Sam Eyde og Kristian Birkeland startet sine gjødseleksperimenter for godt over hundre år siden, var det nettopp tilgangen til norsk fossekraft som bidro til at de kunne gjøre det.
En rød tråd går derfor fra aluminiumsarbeiderne på Karmøy til de enkle pumpebrønnene av stål og jern som Kirkens Nødhjelp, ved hjelp av lokale arbeidere, bygger i land som Etiopia og Eritrea.
– Det er enkle konstruksjoner, og sånn må det være, for det må funke etterpå, sier Trygve om brønnene.
Han har flere ganger besøkt prosjektene Hydro Karmøy støtter i Etiopia og Eritrea, og fått sett på nært hold hva etableringen av brønner betyr for folk i landsbyene.
En brønn til en pris av omtrent 100 000 norske kroner kan forsyne en hel landsby.
– Det er stort. Jeg skulle ønske at flere av våre ansatte, særlig de som har gitt gjennom mange år, kunne vært med og se hva det de bidrar til faktisk betyr. Ikke bare lese det i en rapport, men se det! Det er en veldig sterk opplevelse.
Han husker spesielt besøket i Eritrea, der de skulle se på arbeidet med noen demninger i området Zula Plain.
Etter at Eritrea i 1993 oppnådde selvstendighet, trengte folket hjelp til å bygge opp landet. Jordbruk, skole, helse og infrastruktur måtte på plass. Brønner og vannanlegg utbedres.
– Jeg ble veldig glad i menneskene der. De er fantastisk flotte, forteller Trygve.
– Å få se hvordan de som har så lite deler med de som har enda mindre, det er en helt ufattelig sterk opplevelse.
Noe av det som har imponert ham mest, er å se hvor mye de lokale arbeiderne får til i prosjektene med få midler.
– Det er noe Kirkens Nødhjelp har vært flinke til, de kommer ikke bare inn og yter nødhjelp, men engasjerer folkene selv til å bidra, og få eierskap til det sånn at det ikke legges i grus når det er ferdig. Det er en flott utvikling, understreker Trygve.
– Man har jo hørt masse skrekkhistorier om u-hjelp, om hvordan prosjekter har rast sammen så fort det er ferdig fordi det ikke har vært mulig å drive etterpå. Derfor må det være enkle konstruksjoner som funker godt etterpå.
Bærekraft og sosialt engasjement var hele utgangspunktet for at Trygve og de andre arbeiderne begynte å samarbeide med Kirkens Nødhjelp for 32 år siden.
Fabrikken på Karmøy hadde vært gjennom nedbemanninger og omstillinger. Det interne samarbeidet var ikke på sitt beste. Da fagforeningen og ledelsen sammen lanserte prosjektet ”Vi vil bli bedre” for å løse samarbeidsproblemene, fikk Trygve og en kollega ideen:
– Vi utvidet og utfordret begrepet litt, husker Trygve.
– For vi ville bli bedre, men vi ville gjøre noe for andre også - ikke bare tenke på oss selv.
Dermed foreslo de to kollegene at Hydro Karmøys ansatte kunne gi et bidrag av månedslønnen til en veldedig organisasjon. Foreningene og ledelsen ga et samstemt ja, og valget falt på Kirkens Nødhjelp, som hadde de laveste administrasjonskostnadene, og som hadde et prosjekt Hydro-arbeiderne kunne relatere seg til: Vann.
Det var i 1985. Den gangen ble de ansatte som ville være med trukket 25 kroner i måneden. Nå er minimumstrekket 50 kroner, men det er også flere som gir 100-200 frivillig, forteller Trygve.
– På de 32 årene har fabrikken vært gjennom store endringer. Vi var 1400-1500 ansatte da, nå er vi 600-700. Fortsatt er vi 360-370 stykker som gir, men vi har ikke greid å fange opp de nyansatte hele veien. Der har vi et potensiale. Men siden engasjementet har vært så automatisk, så har det tikket og gått hele veien likevel.
Det er innsamlingslederen takknemlig for.
Snart skal han dra ned til Etiopia igjen for å sette opp en plakat på en spesiell jubileumsbrønn som forteller om den mangeårige forpliktelsen fabrikkarbeiderne på Karmøy har gitt til Kirkens Nødhjelps arbeid.
En forpliktelse som gjør at enda flere kan få vann til å drikke, vaske seg i, dyrke med – leve av.
– Hadde vi hatt enda flere folk som engasjerte seg kunne vi sikkert fått til mye mer. Så vi bør prøve å øke giverantallet på nytt, mener Trygve.
Så forteller han at han blir oppringt av og til av kolleger som sier det gir en veldig god følelse å være med og gi fast.
Dermed har innsamlingslederen også fått svar på om ideen han hadde for så mange år siden har virket. Ble de ansatte på Hydro Karmøy en bedre gjeng ved av å gjøre noe for andre?
– Ja, fastslår Trygve raskt.
– Vi ble bedre.
Rent vann gjør veien ut av fattigdom kortere! Rent vann forandrer alt!
• 1984: Bedriftsutvalget sender en forespørsel til tre hjelpeorganisasjoner. Kirkens Nødhjelp velges som samarbeidspartner.
• 1985–1987: En aksjonskomité fra fagforeningene og bedriften følger opp det første prosjektet, som er skogplanting i Etiopia.
• 1988–1992: Tørkekatastrofene i Afrika fyller nyhetsbildet, og brønnboring i Etiopia blir en viktig innsats.
• 1993–1995: Eritrea oppnår selvstendighet. Vi flytter prosjektstøtten hit for å hjelpe et utarmet folk med å bygge opp landet. Mikrodammer, irrigasjonsanlegg og brønner bygges. Skole, helse og rehabilitering av krigsskadde får også fokus. Yrkesskolen vi støtter, skal senere vise seg å bli en av landets viktigste institusjoner for yrkesopplæring.
• 1996–2002: Hjelpen vendes mot et stort område ved Rødehavet, Zula Plain i Eritrea, der det jobbes med jordbruk, skole, helse og infrastruktur, men fortsatt med vann som en rød tråd.
• 2003–2005: Prosjektet gir midler til forskjellige vannprosjekter, deriblant vannboring for eritreiske flyktninger i grenseområdene til Etiopia. Samtidig samarbeider vi med den evangeliske kirken i Asmara om hjelp til hiv-/aids-epidemien.
• 2006–2011: Landsbyutvikling er stikkord for denne perioden. En landbruksskole står sentralt i arbeidet med forbedringer innen jordbruk, irrigasjon og skogplanting. Flere hundre eritreiske kvinner får opplæring i husholdningsøkonomi og bygging av mer effektive jordovner. 350 slike ovner er bygget. Kirkens Nødhjelp intensiverer arbeidet mot kjønnslemlestelse. Denne gamle skikken medfører store helseproblemer på landsbygda. Arbeidet med vannbrønner fortsetter.
• 2012 – nå: Myndighetene i Eritrea har på uforståelig vis gjort det umulig for Kirkens Nødhjelp å fortsette sitt arbeid i landet, prosjektet vårt flytter derfor tilbake til Etiopia. Vårt fokus nå er vannboring i avsidesliggende landsbyer, samt et hiv-/aids-prosjekt i hovedstaden Addis Abeba.
2018: I tiden etter vi gjenopptok innsatsen i Etiopia, har arbeidet med etableringen av vannbrønner i landsbyer på landsbygda fortsatt. Kirkens Nødhjelps innpass i landsbyene som får vann, åpner også for livsviktig undervisning i landsbyene. Enkle hygienetiltak forbedrer folks helse og muligheter til et godt liv – selv om forholdene mange plasser fortsatt innebærer at folk må klare seg under enkle kår.