La flere fylle fem

Mor og barn

En hyllest til mammahjertet

La flere fylle fem

En hyllest til mammahjertet

Går det an å bygge en bro mellom mødre i Malawi og Norge som bor i så ulike verdener? Med smykket Mammahjertet vil designer Ulrikke Vogt og Kirkens Nødhjelp forsøke nettopp det.

– Mammahjertet for meg blir noe som er personlig med en gang, siden jeg har barn. Men mammahjertet kan også være noe man får for barn i andre deler av verden. Derfor rører det noe spesielt ved meg, sier Ulrikke Vogt.

Smykkedesigneren sitter hjemme i stuen på Jar i Oslo med datteren Maria (9mnd) på fanget. Det lille mørkhårede hodet legger seg inn mot mammas hals, og en lubben hånd strekker seg mot det som blinker så forlokkende i halsgropen: To sølvhjerter, et stort og et lite, som lener seg mot hverandre.

Sterk symbolikk: Jo mer det lille blanke og det store matte smykket bæres sammen, jo mer preger materialene hverandre, slik også livene til barn og foreldre gjør.
Sterk symbolikk: Jo mer det lille blanke og det store matte smykket bæres sammen, jo mer preger materialene hverandre, slik også livene til barn og foreldre gjør.

Julegave som varmer

Smykket, Mammahjertet, har Ulrikke designet i samarbeid med gullsmed Thomas Heyerdahl til Kirkens Nødhjelps juleaksjon La flere fylle fem.

Overskuddet fra smykket  går til Kirkens Nødhjelps arbeid i blant annet Malawi for å trygge at flere barn kan få en trygg fødsel, et godt helsetilbud, rent vann, mat og trygghet.

For Ulrikke har smykke-prosjektet vært spesielt fra starten, for da forespørselen kom hadde hun akkurat blitt mamma for tredje gang - til lille Maria.

– Jeg har alltid tenkt at her sitter jeg og lager smykker, hva betyr det? Det varmer at jeg også kan få hjelpe noen.

Mammahjerte i Malawi

Deler mammahjertet: – Vi har jo de samme følelsene, sier Ulrikke om det å være mamma i Norge og Malawi som har så ulike ressurser til helse og oppvekstkår.
Deler mammahjertet: – Vi har jo de samme følelsene, sier Ulrikke om det å være mamma i Norge og Malawi som har så ulike ressurser til helse og oppvekstkår.

Underveis i arbeidet har mammahjertet blitt et symbol på erfaringer og inntrykk hun deler med mammaer over hele verden: Frydefull latter og den såreste gråt. Klissete barnehender som ber om å løftes opp, eller et vått kyss på kinnet fra en liten som vil vise kjærlighet.  

For også i Malawi er en mamma engstelig når datteren er syk, eller lytter tålmodig når sønnen vil fortelle om leken sin.

Mødre i Malawi har ikke ressursene mødre i Norge har. De har ikke nok jordmødre og sykepleiere som kan gi trygghet under fødselen. En del har ikke engang mulighet til å komme frem til et sykehus å føde på.

Men likevel:

– Vi har jo akkurat de samme følelsene, sier Ulrikke.

Lyden av mamma

Maria pludrer litt på mammas fang, og får et kjærlig blikk fra mormor Evelyn Kierulf. Det er tirsdag i dag, og Evelyns faste dag hos Ulrikke og familien. Da henter hun barna på skole og i barnehage, og lager middag til dem. Det er en tjeneste hun absolutt ikke tar for gitt.

– Jeg var 21 år bare, da mor døde, så derfor setter jeg sånn ekstra pris på det å være mormor, forteller hun.

På samme tid mistet hun også mormoren sin.

Bare to år etter fikk Evelyn sin første av tre døtre. Men det fikk altså verken moren hennes eller mormoren hennes oppleve.

Hun stryker fingrene over to armbånd i gull på håndleddet, som det klirrer lett i. Armbånd hun aldri tar av seg, en arv etter Evelyns mor og mormor.

– Det der er lyden av mamma, den klirre-lyden, sier Ulrikke med et lite smil.

Heldige i Norge

Det er mulig at den klirrelyden skapte en helt spesiell gjenklang hos Ulrikke, for et par tiår senere er hun godt etablert som smykkedesigner. Hun utdannet seg og etablerte seg i London, der hun har hatt flere utstillinger og av Vogue ble karakterisert som ”some one to watch”.

Det var også i London at Ulrikke ble mamma for første gang, og selv om omstendighetene rundt en fødsel i et europeisk land sammenlignet med Malawi på så mange vis er ulike, er følelsene for en førstegangsmor universelle: Spent forventning, usikkerhet om det som venter, sårbarhet for eventuelle farer som kan oppstå.

– Det var mange telefoner til mamma og søstrene mine. Og siden jeg skulle føde i et fremmed land, fikk vi en doula, en fødselshjelp, som skulle være bindeledd til sykehuset.

 Men sykehuset rakk de ikke, og eldstedatteren kom til verden på stuegulvet hjemme.

– Jeg husker bare en masse fremmede føtter som vandret rundt inne i stuen vår da sykebilen og jordmor kom etterpå, forteller Ulrikke og ler litt.

– Men med doulaen der, følte jeg meg ganske trygg.

Under sjekken på det lokale sykehuset etterpå, ble hun imidlertid etterlatt ganske alene, før hun nærmest ble skysset hjem.

– Det er overhodet ingen sammenligning, med hva mødre i Malawi går gjennom, men vi er heldige her i Norge. Da jeg fikk de to andre her var det så fint og rolig, forklarer hun.

Alltid mamma: Evelyn Kierulf er takknemlig for at hun får lov til å være en aktiv bestemor til Maria og en hjelpende hånd til datteren Ulrikke.  – Hjertet mitt blir bare større av å ta vare på barna mine, sier hun.
Alltid mamma: Evelyn Kierulf er takknemlig for at hun får lov til å være en aktiv bestemor til Maria og en hjelpende hånd til datteren Ulrikke. – Hjertet mitt blir bare større av å ta vare på barna mine, sier hun.

Fedrene kommer

Evelyn lytter til datterens beretning. Hun er glad for at hun kunne kaste seg på første fly til London da Ulrikke fødte for første gang. Selv hadde hun ikke mamma som støtte, men fikk god hjelp fra mannen, svigerinnen og venninnene sine. Hun understreker at selv i 1973, da hennes eldste ble født,  fikk også pappaene være med og oppleve fødselsunderet.

 Arbeidet blant fedre er nå i framgang også i Malawi. Unge, mer moderne menn, bryter gamle tradisjoner som tilsier at de skal holde seg borte fra konen og den nyfødte i ukevis. Kirkens Nødhjelp driver aktivt holdningsskapende arbeid, sånn at fedrene i stedet skal se hvor viktige de er for den videre helsen til både mor og barn.

Lavere mødredødelighet

For mange av de unge, vordende mødrene er det kanskje heller ikke en mamma tilstede som kan dele av sine erfaringer og omsorg, så mange må klare seg selv veldig tidlig, og selv skaffe seg hjelp til å komme til en fødeklinikk i tide. Ikke alle rekker frem. Men innsatsen til blant annet Kirkens Nødhjelp og lokale samarbeidspartnere har økt andelen som føder på en fødeklinikk eller et sykehus med 85 % de siste ti årene.

– Det forundrer meg stadig med disse unge kvinnene, også når jeg ser på døtrene mine, som jobber og sliter mye, at det likevel blir milliarder av barn i verden. Dette instinktet som er så sterkt… Barn skal vi ha, påpeker Evelyn.

 Hun er stolt og glad for samarbeidet Ulrikke har med Heyerdahl og Kirkens Nødhjelp om å lage Mammahjertet.

– Mor og barn er et godt og viktig tema. Nå har jeg fått lov til å være mor 20 år lengre enn min mor, som døde da hun var 49 år. Det tenker jeg på hver dag. 

Stolt mamma: Evelyn er stolt og glad for at Ulrikke får delta i Mammahjerte-prosjektet for kirkens Nødhjelp, som kan hjelpe mødre og barn til en tryggere fødsel og en bedre helse.
Stolt mamma: Evelyn er stolt og glad for at Ulrikke får delta i Mammahjerte-prosjektet for kirkens Nødhjelp, som kan hjelpe mødre og barn til en tryggere fødsel og en bedre helse.

Preger hverandre

For Evelyn symboliserer mammahjertet en mamma som lytter til barnas behov.

– Jeg lytter bak ordene. De kan si ”nei jeg trenger ikke hjelp”, og da aner jeg at det kanskje ligger bak at de skal beskytte meg. Men hjertet mitt blir jo bare større av å ta vare på barna mine.

Det var dette mammahjertet som gjorde at Ulrikke, etter sju år i London, flyttet sin lille familie hjem til Norge.

Når hun sitter ute i boden, som har blitt omgjort til et bittelite smykkeverksted, vet hun at hvis dagene blir for travle, har hun en mamma som gjerne vil stille opp med omsorg.

På bordet foran dem ligger et blankt smykke. Et mammahjerte.

– Jeg liker at det er rundt og lubbent, smiler Ulrikke.

– Og så ønsket jeg at det skulle spille på kontraster. Matt og blankt passer i relasjonen mor og barn. Den matte moren med erfaringer. Og det blanke, nypolerte lille livet som har kommet til verden. Men etter hvert, når de bæres sammen, så preger de hverandre. Så jo lenger tid som går, jo mer historie gir de hverandre.

Tilbake