De fattiges interesser må styre norsk utviklingspolitikk

Nikolai Hegertuns kronikk i Aftenposten 10.6. er et godt forsøk på en ærlig debatt om norske interesser i bistandspolitikken. Jeg er enig i mange av Hegertuns betraktninger, men er uenig i hans konklusjon. En utviklingspolitikk styrt av rene norske interesser vil neppe gi den utviklingseffekten vi ønsker rett og slett fordi Norge har mange interesser som ikke tjener verdens fattige, for eksempel som eksportør av olje og våpen.

Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 20.06.19.

Derfor har Kirkens Nødhjelp alltid argumentert for en sunn avstand mellom norsk utviklingspolitikk og norsk utenrikspolitikk. Utviklingspolitikken må styres av målet om å bekjempe fattigdom, mens utenrikspolitikken skal sikre norske interesser, slik de defineres av skiftende regjeringer.

To ministre

Hegertun skriver helt riktig at man i UD både skal fremme norske interesser og ivareta verdens fattige, og at dette kan oppleves som en noe schizofren tilstand. Derfor var det helt riktig av regjeringen å gjeninnføre utviklingsministerposten etter at de startet med å fjerne den i 2013. Grepet var en viktig anerkjennelse av at utenrikspolitikken og utviklingspolitikken styres og begrunnes ulikt.

Det er stadige interessemotsetninger mellom utviklingspolitikk og andre politikkområder. Daglig tas det norske politiske valg innenfor politikkområder som får konsekvenser for verdens fattige: handelspolitikk, eksport av olje, gass og militært materiell, global finanspolitikk. For å håndtere store og små dilemmaer er det viktig å ha noen prinsipper som leder oss og som gjør at vi kan foreta gode avveininger. Det er sterke regler og prinsipper på plass om hvordan bistand skal brukes for å hindre korrupsjon og sikre effektivitet og resultater. Det er i vår egeninteresse å holde på disse.

Global utvikling mer viktig i fremtiden?

Som verdensborgere i et lite land, har vi åpenbart interesse av en stabil og fredfull verden uten eskalerende klimaendringer og oppløsning av internasjonale samarbeidsarenaer. På tvers av politisk farge, har vi interesser og felles verdier. FNs globale bærekraftsmål og Parisavtalen er viktige forpliktelser for oss som nasjon. For verdens fattige er det livsviktig at disse målene oppnås. Det er også i vår interesse at vi ikke styrer mot en verden med mer fattigdom, mer ulikhet og mer klimakrise.

Derfor har Hegertun rett i at bistand og utviklingspolitikk i stigende grad handler om å investere i en felles fremtid. Skal vi løse de mange krisene alle land står overfor, må vi samarbeide og ta ansvar utenfor egne grenser. Bistandens betydning og vår interesse i at den lykkes, vil bare vokse. I dette bildet finnes det mange vinn-vinn-situasjoner hvor utviklingspolitikk og norske interesser sammenfaller. Økt investering i fornybar energi i utviklingsland vil være lønnsomt for oss, og gi økt energitilgang for mennesker uten tilgang til strøm. Økt bekjempelse av korrupsjon som vilkår for å motta bistand, vil være bra for samhandelen og for å sikre at bistandspenger ikke blir borte, og for velferdstjenester i fattige land.

Flere typer egeninteresser

Det er uklart hva slags egeninteresser Nikolai Hegertun viser til. Det synes som han slår et slag for å skape mer eierskap og støtte til bistanden hos både politikere og folk flest ved at man klarere skal se egennytten av bistanden. Men kan man uten videre legge til grunn at våre folkevalgte er enige om hvilke interesser dette skal være? Stortinget er jo sammensatt på grunnlag av ulike interesser. Det er derfor urealistisk at en større vektlegging av norske egeninteresser vil gi mer langsiktig og forutsigbar utviklingspolitikk.

For Kirkens Nødhjelp er det åpenbart at norsk utviklingspolitikk må styres av interessene til mennesker som lever i fattigdom. Skal dette styres av et ønske om profitt for norsk næringsliv eller etablering av returavtaler, er det ikke sikkert at vi bekjemper fattigdom på den mest effektive måten.

Det rådende prinsippet for de 17 bærekraftsmålene er at «alle skal med». For å nå de mest sårbare menneskene, trenger vi målrettet innsats. Dersom vi skal ha en “flere fluer i en smekk”-tilnærming står vi i fare for å velge bort de svakeste gruppene og de usynlige sakene. Og med dårlige resultater svikter vi ikke bare de vi søker å hjelpe, men vi øker neppe støtten eller eierskapet i befolkningen. Og vi står i fare for å tilsløre helt reelle interessekonflikter.

Vi ønsker velkommen debatten om hvordan det kan bli økt eierskap til, kunnskap om, og støtte til norsk bistand og utviklingspolitikk. Det er bra at vi får et ærlig ordskifte om interessekonfliktene som ligger i utviklingspolitikken. Vi må alltid kan søke bedre resultater, ved å redde liv, bekjempe urett og forbedre livskvaliteten for flere. Men å la norske egeninteresser blir styrende for utviklingen, er ikke et strategisk grep for å oppnå dette. 14. juni la Regjeringen frem en ny stortingsmelding om Norges forhold til multilaterale aktører. I denne står det tydelig at norsk utviklingspolitikk skal ha som øverste mål å bekjempe fattigdom. Det bør regjeringen stå fast på og Stortinget slutte seg til. En målrettet og tydelig fattigdomsbekjempelse er i alles interesse.

 

Publisert: