Handlingslammelsen som Europa viser i møte med den største flyktningestrømmen siden andre verdenskrig er trist å se på. Vi krever derfor umiddelbar handling fra våre ledere.

Ungarns regjering bygger piggtrådgjerder og utstyrer politiet med vannkanoner og gummikuler for å stenge desperate flyktninger ute. Frankrike fordømmer den brutale håndteringen. Samtidig står Tysklands forbundskansler Angela Merkel opp som et humanitært forbilde og nekter å sende flyktningene tilbake til landene de før har søkt asyl, som Dublin-avtalen gir anledning til.

Europas falitt

Europas ledere er enige om fri flyt av varer, mennesker, valuta og tjenester innad i EU, men klarer ikke å bli enige om hvordan mennesker på flukt bør møtes. Dersom ikke noen av verdens rikeste og best utviklede demokratiske land klarer å håndtere denne krisen på en human måte, har det europeiske samfunn spilt falitt.

Senest i juni nektet mange EU-land å skrive under på en avtale om fordeling av asylsøkere. Det fører til at de ulike landene finner sine egne løsninger - det ungarske piggtrådgjerdet er én av de dårlige. For verden trenger ikke flere gjerder og murer.

Felles ansvar

Flyktningene som nå strømmer til Schengens yttergrenser er et felles europeisk ansvar. Ungarn og Makedonia må ikke bli sittende alene med ansvaret alene fordi de tilfeldigvis har grensene mot en verden herjet av krig, fattigdom og sosial uro.

Vi oppfordrer de nordiske regjeringer til å vise et eksempel til etterfølgelse, og ta del i et omfattende europeisk solidarisk løft for syriske flyktninger. Nasjonale politiske hensyn må vike i møte med den humanitære krisen som nå utspiller seg.

Selv om Europa blir handlingslammet av bølgen av mennesker som kommer til vårt kontinent, må vi ikke glemme at flesteparten av de 11 millioner syrere som har flyktet fra den svært brutale borgerkrigen, fremdeles befinner seg i Syria og nabolandene. Fem millioner har greid å rømme landet, og befinner seg nå i en høyst uviss situasjon i nabolandene Jordan, Tyrkia og lille Libanon, der hver femte innbygger nå er en flyktning.

Bare to prosent

To prosent av de syriske flyktningene kommer seg til Europa. Den store utfordringen nå er å hjelpe de 98 prosentene som ikke kommer seg hit.

Uansett hva som blir den politiske løsningen på flyktningestrømmen i Europa, er det helt avgjørende at vi ikke bare behandler symptomene på, men også årsakene til, denne masseflukten. Resepten på den behandlingene er satsing på langsiktig og godt bistandsarbeid i de landene de flykter fra. Hvis mennesker ikke har mat, trygghet, god helse og arbeid, søker de naturligvis til steder der disse livsnødvendighetene finnes.

Kutter bistand

I flere av de nordiske landene er trenden at politikere kutter finansieringen av langsiktig bistand, den som bygger og utvikler samfunn og gjør mennesker i stand til å skape sin egen fremtid. Istedenfor overføres pengene til akutt humanitær innsats, av den typen som alle våre organisasjoner er i gang med, i Europa. Dette er en strutsepolitikk som kanskje gir umiddelbar politisk gevinst, men som ikke bidrar til mer stabilitet, fred og utvikling i verden.

Løsningen på de humanitære problemene som Europas ledere har fått i fanget, ligger ikke alene i å stagge menneskemassene som søker til vår velferd. Den viktigste innsatsen må skje der de flykter fra, i Syria, Libanon, Irak, Afghanistan, Eritrea, Somalia, Libya, blant andre.

Historiens dom

Mennesker må gis håp og verdighet, og muligheten til å forandre sine egne liv. Det har våre organisasjoner jobbet med verden over i mange tiår. Vi vet at det virker. Vi vet at mennesker vil klare seg selv. Vi vet at ingen ønsker å flykte fra alt de eier og har.

Men vi ser at når håpet forsvinner, og Middelhavet åpner seg, er mennesker villige til å ofre alt på veien til Europa. Noen blir kvalt og dør i en kjølebil ved en motorvei i Østerrike. Noen blir lagt i håndjern i et skogholt i Ungarn, eller blir slått til blods med batong i Makedonia.

Historien vil dømme oss hardt om vi lar dette fortsette.

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp, Norge
Birgitte Qvist-Sørensen, Folkekirkens Nødhjælp, Danmark
Gunilla Hallonsten, Svenska kyrkan, Sverige
Jouni Hemberg, Kirkon Ulkomaanapu , Finland
Bo Forsberg, Diakonia, Sverige

Publisert: fredag 4. september 2015 07.55.20