Alle har rett på en trygg do
Du går gjennom et slumområde i en storby, og plutselig kommer det en plastpose gjennom lufta.
Et «flyvende toalett» er på vei mot deg. Et menneske har gjort fra seg i en pose, og kastet posen bak seg i en tilfeldig retning. Kanskje lander posen på noen, eller kanskje tråkker noen på posen slik at avføringen tyter ut.
Kall det gjerne ekkelt, men dette er virkeligheten for mange millioner mennesker i verden. Andre velger å gjøre fra seg på bakken, uten å bruke en plastpose. Det alle disse menneskene har til felles, er at de mangler en do.
Hvert tredje menneske i verden har ikke en latrine eller toalett som oppfyller kriteriene for en trygg do. Og 892 millioner av disse har ikke en do i det hele tatt.3
I de aller fleste land i Afrika sør for Sahara har mindre enn halvparten av befolkningen tilgang til en trygg do. Statistikk fra 2013 viser at det var verst i Sør-Sudan (6,7 prosent har tilgang til en trygg do), Niger (10,9 prosent) og Togo (11,6 prosent). Landet med flest folk uten et trygt toalett er India, der 780 millioner mennesker (60,4 prosent) ikke har tilgang til trygge nok toaletter.4
På regionalt nivå kan vi se et lignende mønster. I Afrika sør for Sahara var det i 2015 bare 28 prosent som hadde tilgang til tilfredsstillende toaletter, mot 25 prosent i 2000. Mens i Sentral- og Sør-Asia hadde det skjedd en stor framgang fra 29 prosent i 2000 til 50 prosent i 2015. Også i Øst-Asia hadde tallet på trygge doer økt fra 64 prosent i 2000 til 75 prosent i 2015. Tusenårsmålene om gode toaletter til flere ble i større grad nådd i Asia enn i Afrika, viser tallene fra Unicef og WHO.5
De samme tallene viser derimot at det er i Sentral- og Sør-Asia at flest mennesker går på do i det åpne, og altså ikke har et sted å gå på do i det hele tatt. Hele 30 prosent av befolkningen måtte i 2015 gå på do i det åpne, mens det i Afrika sør for Sahara er 23 prosent som må gjøre det samme. Med andre ord er gapet mellom dem som har en tilfredsstillende do, og dem som ikke har et sted å gå på do i det hele tatt, større i Sentral- og Sør-Asia enn i Afrika sør for Sahara – der folk oftere har et fast sted å gå på do, men hvor denne doen ikke er trygg nok til å tilfredsstille kravene.
Det er spesielt på landsbygda at de sanitære forholdene er dårlige. Av alle som ikke har gode nok toaletter, bor sju av ti på landsbygda.6
I tillegg til sykdommer kan dårlig tilgang på en do også føre til dårligere sikkerhet. I enkelte områder, spesielt i flyktningleirer eller slummer, er kvinner spesielt utsatt for vold og overgrep, og risikoen øker om de må gå langt for å kunne gå på do, om de må gå ut på kveldstid, eller om de må dele toalett med menn.7
I India er kvinners sikkerhet når de skal gå på do et tema som har vært debattert. I 2014 ble to jenter funnet hengt i et tre. De hadde vært på leting etter et sted å gå på do, blitt overfalt, voldtatt og lynsjet. Noen mente dette hadde sammenheng med mangelen på toaletter, mens andre mente det skyldtes jentenes lave status i Indias kastesystem.
Etter at de to jentene ble voldtatt og drept har det blitt bygd 100 toaletter i landsbyen, og de fleste mener at drapene kunne vært unngått om jentene hadde et tryggere sted å gå på do. I land hvor jenter allerede er utsatt for overgrep, kan en mangel på do føre dem inn i farlige situasjoner.8
Andre årsaker til at folk mangler toaletter kan være at de ikke eier tomten hvor de bor, og derfor har de ikke lyst til å investere i et toalett som de senere kan miste om de må flytte. Andre steder kan grunnvannspeilet ligge for høyt, eller jordsmonnet kan være for hardt til at toaletter og latriner kan bygges.
Tilbake