Anastasia, Sergiey og døtrene Victoriya (10) og Liza (4) flyktet for sine liv fra bomberregnet i hjembyen Mykolaiv. - Hadde vi ikke reist tror jeg ikke jentene våre hadde vært i live i dag.
SMILER IGJEN: Victoriya (10) og Liza (4) Mykolaiv på vårt senter i Berehove, Ukraina. Nå kan de smile igjen en dramatisk flukt fra hjembyen Mykolaiv. Da familien flyktet ut av byen regnet det bomber og granater rundt dem.
Det russiske angrepet på byen Mykolaiv startet allerede dagen etter invasjonen og krigen startet den 24. februar. Den siste tiden er angrepene sterkt intensivert, og folk frykter nå at byen, som også kontrollerer veien til Odessa, kan ende opp som Mariupol - en by som har blitt forvandlet til grus og hvor titusener av sivile er drept.
– De russiske tanksene dundret plutselig inn i byen og skjøt og skjøt. Det virket som de bare ville drepe og ødelegge mest mulig. Vi bestemte oss raskt for å flykte, pakket klær, litt mat og leker til jentene. Da vi kjørte i full fart ut av byen regnet det med bomber og granater rundt oss. Det var helt fryktelig og vi skrek i bilen fordi vi var så redde, sier Sergiey.
En ødelagt ukrainsk regjeringsadministrasjonsbygning etter Russlands bombing i Mykolaiv, Ukraina den 8. april 2022. Foto: REUTERS/Ueslei Marcelino.
Vi møter familien på fire på ett av flere flyktningmottak som Kirkens Nødhjelp driver sammen med vår lokale partner i den ukrainske byen Berehove, helt på grensen mot Ungarn. Alle skolene i landet er stengt, og internatskolen Betlehen Gabor huser nå femti familier som får egne rom, tre måltider om dagen og omsorg på mottaket.
- Vi bare kjørte og kjørte, vi ante ikke hvor vi skulle. Underveis fikk vi så et tips om at vi kanskje kunne få hjelp i Berehove, så langt som mulig vekk fra bombene. Etter mer enn 24 timer kom vi hit helt utslitte, men i sikkerhet. Her har vi det trygt og godt og alle er så snille med oss. Samtidig er vi livredd for familie og venner som fortsatt er igjen. Om de klarer å flykte eller ikke, sier tobarnspappaen og stryker fireåringen over håret.
- Hadde vi ikke reist tror jeg ikke jentene våre hadde vært i live i dag, sier Sergiey. Og med det tar vår oversetter til tårene.
De to jentene viser stolt frem rommet sitt etter at vi først har møtt dem i spisesalen. Sjenansen overfor de to fremmede går sakte, men sikkert over, og Liza tar frem to av dukkene sine fra sengen og smiler.
- Vi trodde så lenge at det ikke skulle bli krig - det kunne jo ikke bli krig! Vi prøvde å overbevise eldstejenta, men de to-tre siste ukene skjønte både Anastasia og jeg at marerittet var på vei. Nå aner vi ikke hvor vi skal gjøre av oss. Hvor vi skal reise. Enn så lenge har vi det i hvert fall trygt her. De behandler oss som vi er deres egen familie, og vi er så enormt takknemmelige!
- Måtte bare krigen snart ta slutt. Marerittet. Så vi kan reise tilbake til det livet vi hadde for bare litt siden. Jeg orker ikke tanken på at jentene våre skal leve på flukt.
Tekst: Arne Grieg Riisnæs Foto: Håvard Bjelland
Publisert: