Det er sent på kvelden, mørkt, kaldt og vått. En overfylt båt går tom for bensin bare 50 meter fra land. De vet ikke hvor de er og ingen kan se land i mørket. Det oppstår panikk og de faller over bord. 38 mennesker mister livet. Redningsvestene de kjøpte for to hundre kroner stykk er fylt med papir.
Dette innlegget stod på trykk i Vårt Land 10.03.16
Mange kommer nettopp hit til den lille turistøya Samos. På det meste har mer enn to tusen mennesker kommet hit i løpet av en dag. Etter flere timer på sjøen i overfylte båter, er mange lettet, men også desorienterte, kalde og sultne. Vi blir fortalt at mange ser lysene fra klosteret på en av fjelltoppene når de nærmer seg land. Så klatrer de opp den bratte fjellveggen som tar timer i håp om å finne folk som kan hjelpe. Der er det satt opp en vanntank slik at de kan få stillet den umiddelbare tørsten når de kommer fram.
Deretter blir de fraktet ned til registreringssenteret for å få papirene i orden og sjekket identiteten. Noen kan reise videre, men langt fra alle og det er stadig flere restriksjoner på grensene gjennom Europa. De som får lov å reise videre har kun en ting for øye: å komme seg raskest mulig fram. De fleste vil til Tyskland, men de vet ennå ikke hvor strabasiøs reisen kommer til å bli. Mens for dem som ikke får reise videre er skuffelsen stor – hva vil skje nå?
Enkelthistoriene er mange og dramatiske. Mange av dem er kvinner og barn. Mennene reiste tidligere og nå kommer hele familien etter.”Jeg skal aldri reise tilbake”, sier en ung iraker på 20 år. Han reiser sammen med moren sin, søstera og kjæresten hennes.
De er yezidier, har solgt alt de eier og skal til Tyskland. De vet ennå ikke hvilken rute de skal ta, om de tør å krysse lovlig eller om de velger å krysse grensen illegalt for å unngå risikoen ved å bli sendt tilbake. De enslige mindreårige er også en gruppe som er svært utsatt. De har enten kommet bort fra foreldrene, mistet dem eller de reiser alene sammen med en større gruppe.
Disse unge guttene og jentene er veldig utsatte og sårbare. Menneskesmuglerne kan ha andre planer enn å ta dem trygt fram til familie et eller annet sted i Europa.
Imens er verden rådvill om hvordan krisen skal løses. Flyktningstrømmen har mange årsaker. Først og fremst de blodige konfliktene som pågår som ikke er løst. Noen av konfliktene startet som et opprør mot autoritære regimer og ”demokratiseringsprosjekter” og har endt som en av vår tids verste humanitære katastrofer.
Stormaktspolitikk, regionale interesser, lokale maktforhold, terrorgrupper, våpenhandlere og smuglere har alle store interesser i det som skjer, mens sivilbefolkningen betaler prisen. Nabolandene har tatt i mot millioner av flyktninger og har strever med å håndtere den store mengden. Europa ble tatt på sengen, har egne velgere å ta hensyn til og er redd for at den globale krigen mot terror skal spre seg. Men å stenge grenser løser lite.
I stedet hoper det seg opp folkemengder som har mistet alt. Og når håpløsheten og desperasjonen blir stor nok, reiser folk. Det må felles politiske løsninger til og vi må tenke langsiktig slik at disse landene skal bygges opp når freden en gang kommer.
Samarbeid med lokale kirkepartnere med tillit i lokalsamfunnet og hos lokale myndigheter gir god forankring og legitimitet. I tillegg jobber Kirkens Nødhjelp med humanitær hjelp og langsiktig utvikling i Syria og nærområdene for å gi folk håp der de er.Kirkens Nødhjelp jobber sammen med nasjonale partnere med distribusjon av mat, klær, vann, sanitær og hygiene artikler på registreringsmottak og i transit-sentre i Hellas, Makedonia og Serbia.
Elisabeth Mustorp, Humanitær Rådgiver i Kirkens Nødhjelp
Publisert: