Kampen mot klimaendringene må trappes opp på alle fronter. Men vi må unngå at de som har minst skyld i problemet blir sittende igjen med en økonomisk svarteper.
Gjennom Parisavtalen er rike land som Norge forpliktet til å bidra med økonomisk støtte til utviklingsland for at de skal kunne gjennomføre nødvendige klimatiltak. Årsaken ligger i at det er verdens rike land som i all hovedsak står bak klimaendringene, mens det er verdens fattige land som rammes først og hardest av et endret klima.
Denne støtten er helt avgjørende for å nå målene om å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader. I dag er det derimot mange av de rike landene som gir utviklingsland lån, som de rike landene så rapporterer opp mot disse forpliktelsene.
– Ved å gi lån som del av sin klimafinansiering, så gjenspeiles ikke det ansvaret som rike land har. Om et fattig land mottar et lån som må tilbakebetales med renter, hvem er det da som egentlig tar den økonomiske byrden? spør Håkon Grindheim, klimarådgiver i Kirkens Nødhjelp.
Kirkens Nødhjelp og SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk har utarbeidet et notat som ser på verdens klimafinansiering i sammenheng med en økende gjeldsbyrde som nå oppleves i mange utviklingsland.
– Få år etter forrige gjeldskrise er det mange av de samme landene som nå begynner å opparbeide seg en gjeldssituasjon som ikke er bærekraftig. Igjen er det de samme strukturelle årsakene som ligger bak. Det mangler globale systemer for ansvarlig långivning og lånopptak, noe som innebærer at det ikke er noen mekanisme som hindrer at det lånes ut til eller tas opp lån som land ikke har mulighet til å betjene. Dette fører til at gjeldsveksten lett kommer ut av kontroll, sier Isabella Dahl Kormilitzine, daglig leder i SLUG.
I FN har man blitt enige om at innen 2020 skal rike land bidra med 100 milliarder dollar i klimafinansiering årlig til utviklingsland. Hvis store deler av dette skal fylles med lån kan det føre til at klimatiltak for land med ikke-bærekraftige gjeldsbyrder bidrar til å forverre landets gjeldssituasjon.
– Dette kan også på lengre sikt sette klimamålene i fare, fordi landene kan bli nødt til å si nei til slike lån eller prioritere nedbetaling av lån fremfor nye klimatiltak. Høyere låneutgifter vil føre til en enda strammere økonomi, noe som gjør at fattige land må prioritere hardere. Da er det klart at helse, utdanning og utvikling kommer framfor klimatiltak. Det er derfor viktig at klimafinansiering i form av bistand går til disse landene, slik at gjeldsbyrder ikke blir et hinder for implementering av klimatiltak, påpeker Kormilitzine.
På klimatoppmøtet som denne uken begynner i Polen, vil regelverket for hva som skal kunne telles som klimafinansiering bestemmes. Siden Norges klimafinansiering ikke inneholder lån, er vi i en posisjon som gjør det mulig å spille en positiv rolle ved å imøtekomme utviklingslands syn på hva som burde kunne telles.
– Det er viktig å påpeke at for land med bærekraftige gjeldsbyrder vil også subsidierte lån være en del av løsningen, men rene markedslån bør ikke kunne inngå i 100 milliardersmålet. Kun gaveverdien av et lån, det vil si differansen mellom markedsrente og rentenivået på subsidierte lån, bør kunne telles, sier Grindheim.
Les vårt notat om klimafinansiering og gjeld
Håkon Grindheim
Tlf: 932 42 427
E-post:Hakon.Grindheim@nca.no
Publisert: