I kampen mot klimaendringene har Norge et ansvar for å hjelpe fattige land med å kutte utslippene og håndtere klimakriser. Det er på høy tid at rike land som forurenser tar regningen.
Verden står overfor en klimakrise. De som bærer den største byrden av krisen har i svært liten grad vært med på å skape den. Kirkens Nødhjelp har derfor i flere tiår stilt spørsmålene: Hva er klimarettferdighet og hva er Norges rettferdige klimaansvar?
I denne rapporten ønsker Kirkens Nødhjelp å belyse mulige veier frem mot økt klimafinansiering fra Norge. Finansiering som vil gi fattige land mulighet til å kutte i egne utslipp og tilpasse seg klimaendringenes skadelige konsekvenser.
Verken Parisavtalen eller FNs bærekraftsmål kan innfris uten at rike land som Norge bidrar med mer midler til klimafinansiering. Finansieringsbehovet kan heller ikke dekkes av bistandsmidler alene. Derfor kreves det av oss at vi tenker nytt og annerledes om hvordan vi kan skaffe til veie disse midlene.
I 2018 ga Kirkens Nødhjelp og en rekke andre sivilsamfunnsorganisasjoner, ut rapporten «Norway’s Fair Share of meeting the Paris Agreement», skrevet av Stockholm Environment Institute. Her forsøkes det å besvare spørsmålet «Hvor stor del av den globale klimainnsatsen er det rettferdig at Norge bidrar med?», basert på beregninger av historiske utslipp og økonomisk kapasitet.
På bakgrunn av dette, kom rapporten fram til at Norge har et stort ansvar for å bidra med kutt i klimagasser hvis verden skal nå 1,5-gradersmålet. Faktisk nesten ti ganger større enn folketallet vårt skulle tilsi, og andelen overgår det vi har mulighet til å kutte på hjemmebane. Her hjemme må vi kutte minst 53 prosent innen 2030 for å innfri vårt rettferdige klimaansvar. Regjeringen har siden vedtatt et klimamål på 50-55 prosent kutt.
Det neste skrittet for å innfri hele klimaansvaret vårt, er å øke vår internasjonale klimafinansiering. Norge må finansiere store utslippskutt i land som har mindre ansvar for klimakrisen enn hva vi selv har. I tillegg er vi forpliktet gjennom Parisavtalen til å bidra til at fattige land kan tilpasse seg de klimaendringene som allerede skjer, og som vil skje i fremtiden. Rapporten anslo at det vil koste Norge opp mot 65 milliarder kroner årlig fram til 2030 å innfri den internasjonale delen av Norges klimaansvar. Dette er et anslag, men sier likevel noe om størrelsesordenen av både det globale finansieringsbehovet og Norges del av ansvaret, da dette innebærer bortimot en tidobling av dagens norske klimafinansiering.
I denne rapporten vurderes en rekke tiltak som både skaper finansielt handlingsrom for Norge og har en indirekte utslippsreduserende effekt. Dette mener vi gjør dem ekstra egnet til dette formålet. Tiltakene kan stå for seg selv, eller kombineres. Det grønne skiftet handler om å vri pengene fra å stimulere det vi vil ha mindre av, som fossil energi, til det vi må ha mer av, fornybart. Dette går flere av rapportens anbefalinger direkte inn på.
Å fremme forslag om kostbare tiltak for klimafinansiering gjøres ikke fordi det er enkelt, men fordi det er nødvendig. Å si nei til slike grep vil utvilsomt være mer behagelig på kort sikt. Men på lengre sikt vil det bli langt mer kostbart.
Prisen av å ikke gjøre nok er ytterligere 100 millioner mennesker under fattigdomsgrensen innen 2030. 5 milliarder mennesker vil få mer usikker tilgang til rent vann. Hundrevis av millioner mennesker kan måtte flykte fra sine hjem på grunn av stigende havnivå. Vi risikerer en nedgang på 30 prosent i verdens jordbruksavlinger – en krise for oss alle, men livstruende for mange småbønder i utviklingsland. Vi må snu utviklingen, og sammen investere i vår felles fremtid. Det haster.
På bildet: Vind og solcelleanlegg i Garowe, Puntland i Somalia. Tidligere pirater har fått yrkesopplæring som elektrikere, og jobber nå med å drifte anlegget. Kirkens Nødhjelp / Håvard Bjelland.