På sykehuset i Alqosh har Kirkens Nødhjelp lokaler for et krisesenter for IS-overlevende. Kvinner som er blitt holdt som slaver, og pårørende som har mistet eller frykter at de har mistet sine nærmeste, får traumebehanding på ulike nivåer. Noen orker ikke å snakke om det de har vært gjennom i detalj, og for dem fungerer det best å la kunsten snakke for seg selv.
Vi møter en av gruppene som møtes jevnlig til ulike aktiviteter, som baking og sying, gruppesamtaler og traumehåndtering ved hjelp av maling, dukkelaging og fotografering. Gruppene velger selv hva de skal være med på, og man er nøye med å sette sammen grupper som kan hjelpe hverandre ut av isolasjon og depresjon.
– Det er mangel på psykologer i Irak, og vi må jobbe med det vi har. Derfor trener vi opp gruppeledere slik at de for eksempel ikke retraumatiserer dem ved å grave for dypt i historiene til de overlevende, sier Kirkens Nødhjelps ansvarlige for prosjektet i Irak, Maura Reap.
– Det sorte symboliserer de i familien min som fremdeles er i IS-fangenskap. Det brune er sorgen over dem. Det hvite og lilla er det ansiktet jeg viser barna mine. Jeg vil ikke at de skal se hvor lei meg jeg er, jeg viser dem heller smilene mine. Men så lenge jeg har familiemedlemmer i fangenskap, så klarer jeg ikke å glemme. Her på senteret har jeg gått til psykolog i ett år. Det hjelper, men hjemme har mine to døtre og jeg ingenting å finne på, og vi blir alene med tankene. Her i gruppa får aktivitetene meg til å tenke på noe annet, sier «Hanar», som får hjelp på senteret.
Min mor har vært i IS-fangenskap i fire år nå. Jeg vet ikke noe om hvordan det går med henne. Å komme hit og få lov til å male og lage ting får meg til å tenke på noe annet. Ellers så tenker jeg på henne hele tiden. Jeg bor hos stemor, og det er ikke noen god situasjon. Det er to år siden jeg hørte noe livstegn fra min mor. Da var hun fanget av IS i Mosul, men nå har jeg hørt rykter om at hun er flyttet over til Syria.