Løpet er avgjort på forhånd

Om noen dager begynner OL i Rio. På banen konkurrerer alle på like vilkår. Alle har, i prinsippet, like muligheter til å vinne. Men slik er det ikke i verden for øvrig.

Om du zoomer litt ut fra idrettsbanen ser man at Brasil er et av landene i verden med størst forskjeller mellom fattig og rik. Ved siden av det nybygde stadionet, gigantkjøpesenteret og villaene med svømmebasseng, er det enorme slumområder. Mennesker uten arbeid, skyhøy kriminalitet. Foreldre som sliter med å forsørge barna sine.

Og hvis du zoomer enda litt lenger ut, ser du at verden i stor grad ligner på Brasil. For forskjellen mellom fattig og rik har aldri vært større enn nå. 1 prosent av verdens befolkning eier like mye som resten av verden til sammen. Når gapet mellom rik og fattig i verden er så store, da er mye i livet ditt i praksis avgjort på forhånd: Utdanning, mulighet til å få deg jobb, helsetilstand, levealder. Du har ikke mulighet til å vinne løpet, slik hundremeterløperen har. Løpet er avgjort på forhånd, for dere stiller ikke på samme startstrek.

Vekst alene er ikke nok

I flere år har den norske regjeringen, i likhet med mange andre regjeringer, preket budskapet om at utviklingsland må vokse og stimulere til økt næringslivsaktivitet. Privat sektor har blitt stadig mer sentral i utviklingspolitikken de siste årene. Og dette er ikke uten grunn: fattigdomsbekjempelse er vanskelig uten økonomisk vekst. Næringsliv er den viktigste driveren for både økonomisk vekst og jobbskaping i mange land. Og svært mange land, særlig utviklingsland, har vokst kraftig de siste tiårene.

Men nå er det på høy tid å se på den andre siden av medaljen: for veksten kommer ofte ikke de fattigste til gode. I utviklingsland har inntektsulikhet snitt økt med 11 prosent mellom 1990 og 2010. I samme periode har svært mange av disse landene hatt kraftig vekst. I mange utviklingsland var inntektene likere fordelt enn på nittitallet enn det er nå. Selv om et land vokser, så vokser også de økonomiske forskjellene innad i landet. I mange land som tidligere ble klassifisert som fattige, men som nå er blitt mellominntektsland, lever fremdeles en vesentlig del av befolkningen i fattigdom.

Angola er et annet eksempel, hvor Kirkens Nødhjelp har jobbet i mange år. Stor oljeinntekter har ført til enorm vekst. Samtidig er levealderen lavere enn i Burundi, som til sammenligning har en nidel av BNP per innbygger. De aller fleste i Angola lever fremdeles i stor fattigdom siden  statlige inntekter ikke har ført til velferd for befolkningen.

Forpliktende løfte

Verden har lovet at all fattigdom skal utryddes innen 2030. Dette skrev alle verdens ledere under på da de signerte FNs bærekraftsmål i fjor. Dette innebærer at alle – også de aller fattigste – skal med. I 2000 lovte verdens ledere å halvere fattigdommen, noe verden faktisk har lykkes med, mye takket være Kinas utvikling.

Imidlertid vet verdens ledere at det er vesentlig vanskeligere å bidra til at de aller fattigste kommer seg ut av fattigdom, enn å sørge for at de som er rett under fattigdomsgrensa gjør det. Ofte har de fattigste ekstra utfordringer: det kan være sykdom eller handikap som gjør det umulig for dem å jobbe. Kanskje de ikke har lov til å eie land. Kanskje det er kvinner med ansvar for å forsørge svært mange barn.

For å utrydde all fattigdom er det ikke nok å investere og motivere til vekst og økt næringslivsvirksomhet. Vi må også jobbe for en reell omfordeling av ressursene og bekjempe de voksende og systematiske økonomiske forskjellene. Dette vil gagne flere enn de fattigste. Land med mindre økonomiske forskjeller opplever nemlig mindre kriminalitet, mer tillit, og til og med sterkere og mer stabil økonomisk vekst. Derfor er det helt naturlig at FN har et eget bærekraftsmål som sier at vi skal redusere ulikhet i og mellom land.

Hva kan politikere gjøre?

Det finnes ingen trylleformel når det kommer til å redusere økonomiske forskjeller. Men det nærmeste vi kommer, er sannsynligvis skatt. Skatt sikrer staten inntekter som de kan bruke på velferdstjenester til befolkningen. Skatt styrker den sosiale kontrakten og tilliten mellom stat og innbygger. Og, ikke minst: skatt omfordeler, fra de som har mye til de som har mindre.

Offentlig velferd og reduksjon av økonomiske forskjeller henger tett sammen. Et samfunn med sosiale sikkerhetssystemer hindrer at man faller helt utenfor. Det vet vi i Norge: Vi er garantert en viss utdanning, et visst helsenivå, en viss pensjon, en viss minsteinntekt. Dette hindrer store forskjeller.  For å få til dette må staten ha skatteinntekter – og de må brukes på en god måte.

Hva kan Norge gjøre?

Norge er et lite land i verden, sies det ofte. Men vi har også et medansvar og mulighet til å gjøre noe med de systematiske økonomiske forskjellene i verden.

Et åpenbart sted å starte er å gjøre noe med de internasjonale skatteunndragelsene– eller nærmere bestemt fortsette å gjøre noe med det. For Norge var lenge vært i førersetet for å bekjempe internasjonal skattejuks. Panama Papers synliggjorde konsekvensene av skatteparadis. Og det finnes grep politikere kan ta for å bekjempe skatteunndragelser og kapitalflukt. Men da må rike lands politikere prioritere det høyt – høyere enn denne regjeringen har gjort.

Deretter må kampen mot global ulikhet inn som en prioritet i bistandspolitikken. Norge begynte å bygge opp en velferdsstat på en tid vi var et mye fattigere land enn i dag. Dette er erfaring vi kan bruke i vårt utviklingssamarbeid overfor andre stater. Og ikke minst må vi støtte sivilsamfunn i utviklingsland der landets ledere ikke bruker ressursene på måter som kommer befolkningen til gode. De er de beste til å holde sine ledere ansvarlige og skape varig endring.

Derfor har vi en appell til regjeringen og andre norske politikere: Første sjanse til å vise at dere tar de økende økonomiske forskjellene på alvor, er allerede ved høstens statsbudsjett. Vi oppfordrer dere til å gripe sjansen. Med riktige politiske grep kan dere motvirke at menneskers liv blir avgjort på forhånd.

Denne kronikken stod på trykk i Vårt Land 11.08.2016

 

Les mer om vårt arbeid med forvaltning av naturressurser her

Vi arbeider med forvaltning av naturressurser i disse landene:

Afghanistan Angola
Malawi Sørlige Afrika
Tanzania Zambia

Publisert: