Akkurat nå kjemper våre lokale samarbeidsorganisasjoner med livet som innsats i Aleppo for å yte nødhjelp til folk i den krigstrette byen. I morges sa de farvel til sine på en ordentlig måte, som de gjør hver dag. I tilfelle de ikke ses igjen.
I dag markeres Verdens humanitære dag, opprettet av FN, for å hedre og feire innsatsen til alle humanitære hjelpearbeidere verden over. Og i dag som andre dager, beveger humanitære hjelpearbeidere seg i områder preget av krig, konflikt og katastrofe for å nå frem med hjelp til dem som trenger det mest.
I dag respekteres ikke humanitære lover og hjelpearbeidere har blitt mål i væpna konflikter som i Aleppo. Lokale organisasjoner er ofte først i gang med nødhjelp etter en katastrofe, og de fleste hjelpearbeidere er selv borgere av landet de jobber i og blir ikke evakuert ut av landet om situasjonen blir for truende.
I dag viser vi også solidaritet med de mer enn 130 millioner menneskene som akkurat nå trenger humanitær hjelp bare for å kunne overleve og leve liv med noen grad av verdighet. Et alt for høyt tall, i en situasjon hvor krig og kriser varer lengre enn før. Slik kan det ikke fortsette.
For tre måneder siden var hele verden derfor samlet til tidenes første Verdens humanitære toppmøte i Istanbul for å bli enige om nye og bedre måter å yte nødhjelp til jenter og gutter, kvinner og menn rammet av humanitære kriser. Forpliktelsene og løftene fra Istanbul må settes ut i livet, slik at vi får redusert nøden til de 130 millioner av våre medmennesker. Derfor utfordrer vi norske myndigheter til å satse på lokal kapasitet når katastrofen rammer og til å øremerke minst ti prosent av all humanitær hjelp til forebygging. For akutte situasjoner oppstår ofte av langvarige problem.
Verdens humanitære kapasitet er for lengst overstrukket. Behovene og utfordringene er på sitt høyeste nivå siden slutten av den andre verdenskrig. Dagens kriser varer lengre, mens det på langt nær er nok penger til å hjelpe alle som trenger det. Det trengs politisk vilje og lederskap fra verdens nasjoner til å legge om arbeidet slik at det blir mer effektivt og slik at mennesker som er rammet settes i sentrum.
Noe av det viktigste verden ble enige om i Istanbul, var at mer nødhjelpspenger nærmere bestemt 25 prosent, skal gå så direkte som mulig til lokale og nasjonale organisasjoner innen 2020.
I dag går kun 0,2 %, altså 20 øre per 100 nødhjelpskroner direkte til lokale aktører. Det gir seg selv at det ikke gir en så effektiv, god og livreddende nødhjelp som man trenger. Lokale organisasjoner er til stede både før, under og etter at katastrofer inntreffer. De kjenner samfunnet og kulturen, og kan respondere raskt. Dette vet Kirkens Nødhjelp etter mangeårig erfaring med samarbeid med lokale og nasjonale partnerorganisasjoner. Erfaringer fra Syria, Filippinene og Nepal viser at våre lokale samarbeidspartnere er raskest i gang med livreddende arbeid og er mer effektive enn mange internasjonale organisasjoner.
Skal dagens humanitære utfordringer møtes, er det helt nødvendig at det investeres i lokale og nasjonale ressurser, og at det skjer en markant dreining mot større eierskap og deltakelse fra lokale organisasjoner når liv skal reddes. Vi mener også at den unike rollen som lokale trosbaserte organisasjoner og andre religiøse aktører ofte spiller når det kommer til nødhjelpsrespons, i større grad må anerkjennes og verdsettes. Dette må også gjenspeiles i det norske bistandsbudsjettet.
Det holder heller ikke bare å svare på kriser når de inntreffer, vi må også jobbe langsiktig for å forebygge at krisene skjer i det hele tatt. De to største driverne av kriser i dag er klimaendringer og konflikt. Derfor må det jobbes langsiktig. For hver krone som brukes på forebygging, spesielt innen klima og konflikt, spares det syv kroner i nødhjelp. Likevel er det vanskelig å finne penger til slike formål. Hadde verdenssamfunnet tatt seg råd til effektiv forebygging og gode lokale kriseplaner, hadde behovet for hjelp utenifra vært mindre når katastrofen først inntreffer.
Kirkens Nødhjelp mener Norge bør øremerke minst ti prosent av norske humanitære midler til forebygging og styrking av lokal kapasitet og motstandsdyktighet. Dette er god, effektiv og livreddende bruk av penger. Det ser vi i Kirkens Nødhjelp daglig i den globale alliansen vi er med i, ACT Alliance, der 75 % av medlemmene er fra det globale Sør.
Sammen med resten av den humanitære familien er vi også dypt bekymret for den alvorlige mangelen på respekt for humanitær lov og de humanitære prinsippene, slik vi ser det i Syria og i mange steder i verden i dag. Dette rammer både sivile og hjelpearbeidere hardt, og hardest går det utover kvinner og barn. Det er viktigere nå enn noen gang å holde fast og ved og styrke dette fundamentet for alt humanitært arbeid, og at Norge fastholder sin sterke rolle i dette arbeidet.
For i dag står vi sammen med de tapre menneskene som hver dag risikerer livet for å hjelpe andre, og med alle mennesker verden over rammet av krig, konflikt og katastrofe.
Av: Generalsekretær Anne-Marie Helland og leder for nødhjelpsarbeidet Gudrun Bertinussen i Kirkens Nødhjelp.
Publisert: