- Verden må våkne opp og innse at den brutale virkeligheten i Kongo eksisterer nettopp fordi ingen går inn og sier stopp. Er det én ting denne turen har lært meg, er det at vi kan gjøre en forskjell, sier Gabrielle Leithaug.
I Øst-Kongo har krigen satt et dypt sår i befolkningen og skapt et mønster av overgrep og vold mot dem som er forsvarsløse. Både rebellgrupper som ikke er avvæpnet, etniske fordommer og fattigdom har gitt grobunn for at kvinnene og barna ikke kan være trygge. Krigsvoldtekter skjer av militære opprørsgrupper for å skape frykt og ydmykelse så de får kontroll over en landsby. Overgrep skjer midt i kaoset i storbyene og av naboen. Selv ikke små barn slipper unna.
Kirkens Nødhjelp og våre fantastiske partnere har jobbet mot kjønnsbasert vold i Kongo i mange år. Antall krigsvoldtekter har gått ned. Noe har blitt bedre, men noe er også forverret. Akkurat nå har det vært en bølge av barn som har blitt dopet ned og fullstendig ødelagt av voldtektsmenn. Derfor må vi holde oss våkne:
- I vesten erfarer vi nå en massiv vilje til å hjelpe mennesker på flukt, mye fordi virkeligheten dukker opp på vår egen dørstokk. Jeg ber og håper at folk skal forstå at mennesker lever i like stor nød, selv om de ikke befinner seg på vårt kontinent. Når det er sagt er jeg redd det ikke er en forandring som vil kunne skje over kort tid, men selv uten myndighetenes hjelp ser man tendenser til forbedring, noe som betyr at det finnes mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Det er disse vi må støtte, sier Gabrielle, som er mottaker av flere priser, har vært Spellemannsnominert fire ganger og har 2 album bak seg.
Hennes opptreden på konserten til Nobels Fredspris i fjor vakte stor begeistring og står igjen som et av hennes høydepunkter så langt i karrieren. Artisten har jobbet med Kirkens Nødhjelp over en lengre periode og er en sterkt engasjert ambassadør.
I fjor var hun i Libanon og møtte flyktningene fra Syria, og nå hadde hun sin første reise til Afrika noensinne. Rett til Afrikas hjerte, rett til møtet med Kongos fineste og sterkeste kvinner, men også med de verste historier å fortelle. Det er derfor det er så viktig:
- Sannheten er at jeg var nervøs for denne turen. Jeg måtte jobbe mye med meg selv, mentalt, for å bygge opp nok styrke til å gå løs på oppdraget. Jeg ønsket ikke å reise på denne turen som en tilskuer. Jeg ville vite mer, lære mer, og komme hjem med nok kunnskap til å kunne videreformidle situasjonen. I min jobb er jeg vant til å alltid ha oppe en barrikade for å beskytte meg selv, og jeg visste at jeg måtte bryte denne ned for å føle meg fortjent til å møte disse kvinnene i sin hverdag. Dette er jeg utrolig glad jeg klarte, sier Gabrielle, som møtte flere kvinner som Maria, men også kvinner som har klart å komme seg tilbake til samfunnet og blitt sterke. Møte med kvinnene på Dorcas Hus som er et rehabiliteringssenter etter voldtekt og skader gjør intrykk.
Jeg er utrolig imponert og rørt over hvordan hver av kvinnene blir behandlet individuelt ut fra sin historie.
-Gabrielle Leithaug
Vi kjører til bydelen Panzi i storbyen Bukavu. Kaos av folk, en krangel mellom selgere, digre lass med ved på ryggen eller sykkelen, gamle lastebiler og støv på veiene. Og nyvaskede, nystrøkne skolebarn med brede smil. Som en kontrast til trafikken ligger Dorcas hus, ikke langt unna Panzi Hospital.
Senteret som Kirkens Nødhjelp har bygget og driver sammen med partnere er som en stille oase, som en trygg borg. Der inne i parken mellom byggene møter vi kvinner som synger og prater, unger som løper og leker og har plass til å leve og bygge seg opp igjen. Kvinnene som kommer hit har opplevd krigsvoldtekter eller gruppevoldtekter som ofte har krevd opreasjoner for at de skal overleve. I tillegg har senteret et tilbud for sårbare kvinner i området rundt som ikke har familie eller har fått barn og blitt sviktet av barnefar.
- Mange av kvinnene jeg fikk møte og høre historien til, sliter fremdeles med store traumer og er redde for å fortsette å gjenoppleve tidlige hendelser i tankene. De fortalte meg at det er stor hjelp i å være i et felleskap, men kan føle stor sorg når de er alene. Samtidig frykter de selvsagt å ikke kunne forsørge seg og sine i et liv etter at de er ferdige med behandlingen på Dorcas hus, sier Gabrielle og legger til at i Kongo er det et enormt stort problem med stigmatisering av voldtektsofre, noe som gjør at kvinnene frykter å bli utstøtt om de vender tilbake til sin landsby:
- Selv dine nærmeste kan vende seg mot deg etter en slik hendelse. Dette kan virke helt absurd for oss, men det er en brutal virkelighet jeg synes man skal ha i bakhodet når man tenker på disse kvinnene, sier hun.
På Dorcas hus får kvinnene og ungdommene fellesskap med andre og individuell oppfølging:
- Jeg er utrolig imponert og rørt over hvordan hver av kvinnene blir behandlet individuelt ut fra sin historie. Det er umulig å behandle disse kvinnene som en samlet gruppe, og det er de ansatte dyktige til å håndtere. Det gir meg også et stort håp, jeg får bekreftet at det finnes godhet og engasjement i et samfunn der mennesker i så stor grad blir kuet av regjeringens motvilje til forandring, sier Gabrielle.
Noe Gabrielle ønsker å trekke frem, er evnen kvinnene har til å distansere seg fra hva som har hendt dem. Alle er veldig opptatt av å ikke la seg definere av fortiden og heller jobbe seg videre. Fellesskapet på Dorcas hus er viktig her. De ser en enorm glede i å ha kommet seg i trygghet og nå få den hjelpen de behøver, sier Gabrielle og trekker fram styrken kvinnene viser:
Men overgrepene kvinner opplever kan stoppes:
- Dette er helt åpenbart et resultat av en makaber krigføring. Samtidig trengs det en alvorlig holdningsendring i forhold til samfunnets syn på kvinner og deres rettigheter, forklarer Gabrielle og mener at verden må våkne opp og innse at denne brutale virkeligheten eksisterer fordi ingen har satt en stopper for det.
- Når det er sagt, er jeg redd det ikke er en forandring som vil kunne skje over kort tid, men selv uten myndighetenes hjelp, ser man tendenser til forbedring, noe som betyr at det finnes mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Det er disse vi må støtte, seir Gabrielle.
En av disse symbolene på håp og styrke ble Gabrielle invitert hjem til: et kvarters kjøring, en vandring over et folksomt torg med små gitterbelagte boder, opp ei li, videre opp i åsen med høner flaksende rundt, og ungers fnising (ja det er ikke hver dag det kommer folk med filmkamera hit), klesvask utenfor husene, folk overalt.
Laba Kamana Helene Mwenebatu (29) går foran oss og viser veien. Hun småsnakker med folk hun treffer og ler med dem som erter henne for alt oppstusset gjestene hennes lager. Laba er advokat, mor til to og har brukt denne høsten på frivillig arbeid ute på landsbygda.
Hun underviser kvinner om deres rettigheter. Hun håper å få en jobb, men vil aller helst jobbe som advokat for kvinner som har blitt voldtatt. Selv om det betyr kamp mot korrupte krefter og for mennesker som ikke kan betale.
Selv har Laba sin egen historie å fortelle: Hun ble kidnappet som ung tenåring og ble hold fanget som slave av en rebellgruppe til hun klarte å flykte to år etter. Da var hun gravid. Kirkens Nødhjelps arbeid for barnesoldater og andre som har vært fanget av rebellgruppen fanget henne opp og hjelp henne til Dorcas hus. Der fødte hun sin datter, fikk opplæring i å sy, men var rastløs. Hun ville bli advokat. Nå har hun fullført utdannelsen. Det er mulig å bli sterk igjen.
- Det er noe veldig spesielt å møte en person som med alle odds mot seg har en så utrolig stor styrke. Hva motiverer dem til å fortsette slik de gjør? Det viser at menneskene som står på front i denne kampen ikke gir seg under noen omstendigheter, og uten spydspisser som dem, vil ikke noe skjære gjennom. Laba har styrken som må til for å skape forandring. Hun og alle de andre modige menneskene som jobber for en forandring, spiller en klar hovedrolle i Øst-Kongo. Det er helt nødvendig at noen tør å ta på seg rustningen og tale sitt folks sak, mener Gabrielle. Men mange av dem gjør det med livet som innsats, og da er det viktig med vår støtte:
- Vi mennesker som kan bidra må innse nødvendigheten av en armé som også støtter bak. Uten økonomiske midler står man på bar bakke. Vår rolle kan kanskje virke overflødig for oss hjemme i gode Norge, men det er den så langt ifra. Det kan jeg ikke få sagt nok, avslutter Gabrielle Leithaug.