Alyona og familen hennes spiste gress og drakk vann fra en radiator i det utbombede huset deres for å overleve.
– Det har vært som et levende mareritt, men jeg er uendelig takknemmelig for at vi lever, sier trebarnsmoren fra Lyman i Ukraina.
Her ser vi mor Alyona Kolesnik sammen med barna Artem (2) og Adriy (1).
Tekst: Arne Grieg Riisnæs. Foto: Håvard Bjelland.
Siden Russlands fullskala-invasjon av Ukraina den 24. februar i fjor er byer og tettsteder lagt fullstendig i ruiner, og den hensynsløse krigføringen har ført med seg død og lidelse i en skala Europa ikke har sett siden andre verdenskrig. I tillegg til alle de døde og lemlestede er mer enn seks millioner ukrainere flyktninger rundt om i Europa, mens over fem millioner mennesker er på flukt i sitt eget land.
Ifølge FN har 17,6 millioner mennesker, 49 prosent av den nåværende befolkningen – behov for humanitær bistand og beskyttelse.
I et senter for internt fordrevne i byen Dnipro, den fjerde største byen i Ukraina og sørøst for Kyiv, møter vi mennesker og historier bak de mørke tallene og statistikkene.
– Alt skjedde så fort. Fra flyalarmer og noen smell langt unna på natten måtte vi være i bomberom hele døgnet. Så ble huset vårt jevnet med jorden. Så mange døde, skrik og hardt skadde mennesker. Og så kom de russiske soldatene, de var overalt, forteller Alyona Kolesnik.
Sammen med mannen og de tre barna Sasha (6), Artem (2) og Adriy (1) ble de truet på livet om de forsøkte å rømme fra ruinene av huset sitt i sentrum av byen Lyman, som gjennomgikk måneder med brutal invasjon, og i som idag er en eneste stor ruinhaug.
– Vi hadde ikke noe å spise eller drikke. De siste dagene spiste vi gress og fikk ut litt vann fra en av radiatorene som lå under betongmassene. Jeg trodde vi alle skulle dø, jeg var så livredd for barna mine, sier trebarnsmoren og stryker Sasha over håret, eldstegutten som ligger og sover.
Alina, som vi ser på bildet her, driver et senter for internt fordrevne i byen Dnipro. Bilen hun står foran, har hentet over tusen mennesker ved fronten.
– Helt plutselig en dag fikk vi beskjed fra de russiske soldatene om at vi kunne dra, sier Alyona og forteller om uker og måneder på flukt. I ødelagte biler, i mørke kjellere og under åpen himmel. Fra hånd til munn og i konstant frykt; Kontrasten er stor til senteret i byen Dnipro der familien nå bor. Det er drevet av organisasjonen «Children New generation», som Kirkens Nødhjelp støtter, og etter vannboring også skal sikre alle beboerne rikelig med rent og trygt vann.
– Vi er så glade og takknemlige for å være her. Her er vi trygge, vi har nok mat og drikke, vi har varme, og ikke minst er alle som jobber her, så snille og gode mot oss, sier Alyona.
– Alle som bor her, har forferdelige historier, de har vært gjennom så mye grusomt og sliter med traumer og mareritt. Vi prøver å lage et vennlig og varmt sted – vi ønsker at alle skal føle seg som hjemme, sier Vladimir Sybotin og kona Alina, som driver senteret i Dnipro.
Storbyen har siden invasjonen måttet tåle voldomme angrep, de russiske styrkene bomber både boligblokker og sykehus, og fortsatt runger flyalarmene hver eneste natt. Med livet som innsats reiser frivillige fra organisasasjonen inn i okkuperte områder og redder ut familier og enkeltpersoner som får plass på senteret.
Ute på gårdsplassen står en istykkerskutt bil som har evakuert mer enn 1000 mennesker og fått dem i sikkehet til senteret, der de blant annet får hjelp av leger og psykologer.
På bildet ser vi Alina får en klem av Kirkens Nødhjelp ansatt, Damian Seal ved senteret.
Tjue år gamle Taisia og mannen hennes kom til senteret i juni, og hun var da høygravid. Da hadde de vært på flukt i mange måneder. Fra krig, en utbombet by og personlig tragedie.
– En natt rammet bombene blokken der vi bodde, og moren min ble drept momentant. På flukt var det død, eksplosjoner og flammer overalt. Det var helt grusomt, sier Taisia. Hun lovpriser de ansatte på senteret. For tryggheten, varmen og støtten de gir henne, lille Denys og pappa Torezk.
– Noen spør meg om hvordan vi kunne få barn nå mens landet vårt er midt i en krig som ødelegger og dreper. Men jeg tviholder på håpet om at Ukraina skal seire og det skal bli fred. Vi har det godt her, men vi skal hjem. En dag skal vi reise hjem igjen.
På bildet ser vi tjue år gamle Taisia og sønnen Deny som er internt fordrevne i byen Dnipro.
Kirkens Nødhjelp har sammen med våre partnere vært på bakken med hjelp siden fullskala-invasjonen i februar i 2022. Med særlig fokus på å skaffe folk rent vann, hjelp til ofre for kjønnsbasert vold og psykososial støtte har vi så langt sørget for nødhjelp til mer enn en kvart million ukrainere. Med en pågående krig og stadig økende behov trapper vi nå opp våre nødhjelpsoperasjoner.
– Som et ledd i oppskaleringen av vårt eget arbeid vil Kirkens Nødhjelp sammen med vår danske søsterorganisasjon, Folkekirkens Nødhjelp, åpne kontor i Kyiv 1. januar 2024. Sammen har vi som mål å hjelpe 330 000 av landets mest sårbare mennesker det kommende året, sier generalsekretær Dagfinn Høybråten.
– Samtidig med det store fokuset på våpenleveranser, er det helt vesentlig å minne om at nær halvparten av Ukrainas befolkning har behov for humanitær hjelp. Nå skal vi hjelpe enda flere i månedene og årene som kommer, sier Høybråten.
På bildet ser vi Kirkens Nødhjelp ansatt, Damian Seal på et rør som transporterer fjernvarme og strøm. Reparasjonen er fullført i tide før vinteren setter inn.
