-Min store redsel er vold. Jeg vil ikke at mine barn skal oppleve all volden jeg har møtt. Det vil ødelegge dem så veldig, sier Maria (20) og forteller sin såre historie.

Marias familie bor 7 mil fra storbyen Bukavu helt øst i det store landet Den demokratiske republikken Kongo. I 2002 ble det krig i landsbyen der hun og familien bodde, og de måtte rømme ut i bushen. De bodde i mange år i provisoriske hytter laget av bananblader og var sårbare for rebellgrupper.

- Mens vi var på flukt, da jeg var 14 år, kom rebellene om natta, og fem menn voldtok meg og ødela meg med geværet. Etterpå fikk ingen kontakt med meg, og en ambulanse tok meg til Panzi hospital her i Bukavu. Jeg ble liggende på sykehuset i sju måneder. Jeg fødte et barn etter den voldtekten. Ei jente, hun er fem år nå, forteller Maria. Etter fødselen fikk de begge bo på Dorcas Hus, som er rehabiliteringssenteret som kvinnene kommer til etter operasjonen. Der blir de til de er sterke nok til å stå på egne ben.

Reddet for andre gang

Etter at Maria og datteren var ute av Dorcas Hus, ble hun igjen voldtatt.

- Jeg var i Bukavu by da en gammel mann løy og tok meg med til et hus. Der var det flere som forgrep seg på meg. En holdt meg, en annen tok beina mine og så voldtok de meg etter tur. Jeg gråt, og noen kom og reddet meg og tok meg med til Panzi igjen, forteller hun. Igjen måtte hun behandles av dr. Mukwege og personalet på Panzi. Og, igjen er hun på Dorcas Hus for behandling.

- Jeg holdt på å miste barnet, men de klarte å bevare det, sier hun og ser ømt ned på Victor, den sovende gutten på fanget. Hun ser usikkert på oss:

- Når jeg ser på ham, prøver jeg ikke å tenke på hva jeg har opplevd. Jeg elsker ham og vil tenke framover, selv om jeg frykter framtida. Jeg vil tenke at han helbreder meg, men ofte er jeg så fortvilet at jeg bare ser overgriperne igjen i ham. Jeg vil avvise ham, forteller Maria og tar en pause.

- Jeg har vært så desperat og trodd at jeg ikke kommer til å klare å leve igjen. Slik har jeg det i perioder ennå. Og jeg er så redd for hvordan det skal gå når jeg igjen skal leve et liv utenfor Dorcas, sier Maria, som nå lærer å sy og sier hun gjerne vil gå mer på skole. Men intens hodepine gjør at hun ikke klarer hele dagen.

- Min store redsel er vold. Jeg vil ikke at mine barn skal oppleve all volden jeg har opplevd. Det vil ødelegge dem så veldig. Be for oss og vårt land slik at voldtekt og vold stopper. Mange kvinner lider under vold og voldtekter. Slik kan vi ikke ha det, sier hun og setter Victor opp på fanget.

- Det jeg ønsker for Victor og datteren min er at de skal få gå på skole. Men først håper jeg at jeg blir uavhengig og får meg en inntekt så jeg kan klare meg selv. Ingen i familien min har kommet og spurt etter meg. Jeg vil aldri svikte mine barn på den måten uansett hva som skjer, sier Maria.

Konflikten ingen stopper i Øst-Kongo

I Øst-Kongo skaper rebellgrupper ute av kontroll, lukrative gruver og etniske konflikter krigstilstander alle vet om, men ingen virkelig stopper. Det betyr stadig nye angrep på sivilbefolkningen. Ikke minst blir kvinner og barn utsatt for bestialske voldtekter som skader dem fysisk og psykisk. Kirkens Nødhjelp jobber med dem som er skadet, med dem som står i fare for å skade andre, og med dem som med livet som innsats vil forebygge vold og skape trygghet i Øst-Kongo.

De siste tre årene har Kirkens Nødhjelp gitt hjelp til 2541 overlevende etter voldtekter i trygge omgivelser mens de får traumebehandling, skolegang og arbeidstrening.

Traumer

Hvordan er det mulig å komme tilbake til gode hverdager etter så fryktelige overgrep som Maria og andre kvinner og barn opplever I Kongo?

- Når vi møter kvinnene, lærer vi dem først grunnleggende psykologi; hva som skjer når et menneske blir traumatisert. Det er for at hun skal kunne forstå seg selv og sine egne reaksjoner. I neste steg er oppmerksomheten på selve hendelsen, forteller psykolog Justin Cikuru, som har ansvar for terapidelen på Dorcas. Da arbeider de med å forstå hva som hendte, og hvem som har ansvaret for ugjerningene:

- Vi gjør opp på et vis: dette skjedde, det skjedde meg, slik var det. Det gjør vondt, men det er viktig å få det ut og tegne et bilde av det hun har opplevd. Og da blir neste steg å spørre seg selv: hvem vil jeg være nå?, forklarer Cikuru. Hvis de har fått et barn som et resultat av voldtekten, vil forholdet til barnet være viktig, og psykologen forklarer at forholdet til barnet går i faser:

- Når barnet er nyfødt, er ofte mor beskyttet av en lettelse og de første tilknytningshormonene. Da går tilknytningen til barnet ofte fint, men etter hvert kommer utfordringen med minnene som plager mor, og arbeidet begynner. Ofte kjenner de på hat overfor babyen, fordi den minner om overgriperen:

- Vi hjelper dem til å forstå at barnet er en konsekvens av en voldtekt, men ikke en grunn. Målet er at de ser på barnet som en mulighet, som en som skal kjempes for og elskes, akkurat som de må kjempe for seg selv. Man overfører de vonde følelsene til babyen. Da er jobben vår å sikre at barnet ikke får skylden for det som har skjedd, forklarer psykologen.

Livshjelp

Dorcas hus har et studio som brukes til musikkterapi:

- Vi lager tekster og setter ord på følelsene vi har når vi for eksempel ikke klarer å elske oss selv og mister håpet. Det de fleste av kvinnene vi arbeider med drømmer om, er jo et trygt liv med utdannelse og en jobb. Bare få leve et godt liv, sier Cikuru