Frykter for livet i dødsfelle

Layson Ngwira er livredd for å dø på jobb hver eneste dag. Han er en av over 40 millioner mennesker som lever som slaver i dag.

Tekst: Anette Torjusen
Foto: Håvard Bjelland

- Jeg ber til Gud hver eneste dag om at gruva ikke skal rase over oss, sier Pililan Mzuma.

Plutselig begynte steiner å falle ned over han mens han var på jobb i gruva. På sekunder gikk Gracewell Kayange (39) fra å være en sterk familiefar, til å bli hjelpeløs og lam for livet.

– Jeg er livredd hver eneste dag og har vært døden nær flere ganger. En gang slukket lommelykten seg, så jeg ikke fant veien ut. Jeg var fanget i gruva i timevis.

Uten verneutstyr, lommelykt eller hjelm, måtte han føle seg frem langs fjellveggene i gruva. Selv om han ropte på hjelp, var det ingen som hørte han inne i fjellet. Han vandret rundt, skrekkslagen, i timevis.

– Alt var bare helt mørkt, jeg trodde jeg skulle dø. Den ene veggen var i ferd med å kollapse. Jeg hørte stener løsne mens jeg gikk der i blinde.

Mørket har senket seg over landsbyen Muryabweka i området Kambenene nord i Malawi. Layson Ngwira (21) gjør seg klar til å legge seg. Klokka er bare 19.30, men skal han klare å komme seg opp på jobb klokka 02 på natta, må han legge seg nå. Han må opp så tidlig for å ta fatt på den flere timer lange veien inn til gruvene i fjellene bak landsbyen.

- Jeg hørte steiner løsne mens jeg gikk der i blinde.

– Vi vet aldri om vi får lønn eller om vi har jobb dagen etter. Ofte må vi vente i tre måneder på lønn. Vi har lange arbeidsdager uten pauser, vi har ikke arbeidskontrakt og sykefravær er ikke akseptert, forteller Pililan.

Hver dag må hver enkelt ansatt i gruva levere 35 trillebårlass fulle av kull. Leverer de 34 lass får de halvert lønnen eller risikerer ikke å få betalt i det hele tatt.

For å komme til gruva må de gå i flere timer, på veier som er ødelagt av lastebiler som kjører frem og tilbake med kull som faller av og legger igjen kullstøv på bakken, trær og elver.

– Ofte er trærne helt svarte.

– Det er så vondt at vi ikke har noen verdi. Vi har ingen fremtid, vi har ikke drømmer lenger. Alt handler om å overleve hver eneste dag. Alt vi gjør er med livet som innsats, avslutter Pilian.

– Jeg burde ha lyttet til magefølelsen min. Det har jeg sagt mange ganger. Det var så mye som gjorde at jeg ikke burde gått inn i gruva den dagen, sier Gracewell Kayange stille.

Vi møter han hjemme i huset sitt, hvor barna løfter han fra rullestolen og ned på gulvet, hvor han blir liggende som er urørlig bylt med ryggen mot veggen. Før var han en aktiv og arbeidsom mann, full av styrke og pågangsmot. Nå er han knapt nok en skygge av seg selv.

Han var ansatt i Hara Cole Mine, en gruve som gjentatte ganger har blitt stengt på grunn av dårlig sikkerhet. Denne dagen var den åpen og han hadde ikke noe annet valg enn å gå på jobb.

Gruva ligger i Kambenene nord i Malawi og har 165 arbeidere. Her har sikkerhet vært et problem fra dag en, siden oppstart i 2015.

I oktober i 2019 skulle Gracewell på jobb i gruva, men hadde en dårlig følelse. Han var først på jobb klokka tre om natta og ville ikke gå inn alene.

– Siden jeg måtte levere 35 trillebårlass, bestemte jeg meg for å gå inn. Det var mye kull som skulle ut, så jeg tenkte det var best å komme i gang. Samme dag skulle også noen inspektører komme og sjekke sikkerheten i gruva.

Etter å ha jobbet noen timer, blir han truffet av en stein i hode. Han faller i det stenen treffer han. Så raser det enda mer over han. Han ser at stener faller på føttene hans. Til slutt treffer en stor sten magen og hofta hans. Han besvimer.

– Jeg husker ingenting før jeg våkner og er ute av gruva. Da står mange over meg og prøver å få meg til å bevege meg. Bena mine var helt numne, jeg klarte ikke å røre på meg og jeg hadde vondt over alt.

Kollegene prøver å helle vann på han for å se om han reagerte, men han kjente ingenting.

Gracewell har fått knust hofta og har store skader i magen og bena. Han blir sendt til sykehus hvor han blir værende i et halvt år, lam fra livet og ned.

Nå kan han verken gå på toalettet alene eller klare seg selv i hverdagen. Sønnene må bære han rundt, og han sitter for det meste i en rullestol.

– Jeg fikk jo sjokk da jeg fikk beskjeden fra legene om at jeg aldri mer kunne gå igjen. Nå er jeg helt hjelpeløs og alt er håpløst. Jeg kan ikke gjøre noen ting. Kun være til bry for familien min. De må gjøre alt for meg. Jeg har ingenting å se frem til lenger.

Han har verken fått erstatning eller oppfølging fra gruveselskapet. Etter et stort press betalte de sykehusregningen.

– Jeg ble lovet en fast lønn på 40.000 malawiske kwacha i måneden som en erstatning, slik at jeg kunne forsørge barna mine, men får ikke i nærheten av det jeg er lovet. Noen ganger får jeg ingenting.

Han forteller at han er sint, bitter og skuffet over gruveselskapet.

– Jeg kan ikke jobbe, jeg kan ikke gjøre noen ting.

Gjennom Kirkens Nødhjelp og vår partner søker nå Gracewell om erstatning.

Inne i de mørke gruvene, i flere hundre meter lange ganger, er det varmt og tett luft. Jo lenger inn, desto dårligere luft og varmere er det. Her jobber i de i opptil sju timer hver eneste dag, uten maske. Kun med en meisel, slegge eller lyset fra mobiltelefonen. Er de heldige får de en lykt.

De jobber i en gruve som heter Lisikwa Coal Mine, som åpnet i 2005, men har vært i full drift fra 2015. Gruva har 205 ansatte, som jobber under svært vanskelige forhold. Gruvene ligger i et vakkert fjellområde, som står i sterk kontrast til de tøffe arbeidsforholdene.

 

Gruva har 165 ansatte, og har ved flere anledninger vært stengt på grunn av sikkerhet. Arbeidstilsynet har vært der flere ganger, men har få ressurser til å følge opp.

– Det er fryktelig å sitte her i sola hele dagen. Vi blir presset og presset. Vi blir behandlet som hunder.

60 år gamle Crissy Mbana jobber i gruvene i Karonga i Malawi. Fra morgen til kveld må hun jobbe som hun var 20 år, hvis ikke nekter gruvesjefen å betale henne lønn. Leverer hun ikke nok, halveres lønna.

Sola steker, det er ingen steder å søke ly i heten. I en sirkel på bakken sitter damer og deler kull i flere biter. Hele dagen. En av dem er Crissy Mbana.

Mens de forteller om arbeidssituasjonen sin, blir de ropt til av formannen. Han sier de blir oppsagt hvis de fortsetter å snakke. Han ber dem gå tilbake til arbeidet.

– Vi blir helt syke av det her. Det er umenneskelig. Ingen behandler mennesker som det her. Vi får ingen respekt.

Akkurat nå har de fått beskjed om at lønna de skulle fått i september, ikke kommer før i november.

– Vi har det så tøft, men vi har ikke noe valg. Dette er eneste måte å tjene penger på her, sier Crissy.

Fungerende direktør, Beya Msiska for Hara Cole Mine, legger seg flat da han blir gjort oppmerksom på alt fra dårlig behandling av de ansatte, til manglende arbeidskontrakter, uteblitt lønn og ingen sykeordninger.

Det vi gjør her er ikke greit. Jeg lover at jeg skal følge opp, sier han.

Blant annet lover han bedre behandling av kvinnene.

– Det er ikke lov å trakassere kvinnene, og jeg har bedt lederne her behandle kvinnene som mennesker, ikke som dyr

Han sier det er bra at ledelsen og han blir konfrontert med dette.

– Vi trenger arbeiderne og det er vårt ansvar at de har det bra.

På spørsmål om hvorfor og hvordan dette kan pågå i så mange år, svarer han:

– Jeg vet ikke.

- Vi fortsetter arbeidet for å få til endring i gruvesektoren, sammen med den katolske kirken og andre gode krefter. Sammen jobber vi i berørte lokalsamfunn for å øke bevisstheten om hvilke rettigheter de har i møte med gruveselskaper og myndigheter. Samtidig jobber vi aktivt med påvirkningsarbeid inn mot lokale og nasjonale myndigheter for å sikre at lover og regler følges opp, sier Håvard Hovdehaugen, landdirektør i Malawi.