Hat og dype sår

I Sør-Sudan kveles befolkningen av krig og konflikt, økonomisk vanskjøtsel ogtørkekatastrofe. Over fem millioner mennesker er avhengige av hjelp for å overleve 2016.

Poktap flyktningleir i Bor, Jonglei State. Foto: Sofi Lundin / Kirkens Nødhjelp.

I vår skal en ny overgangsregjering i Sør-Sudan gå i gang med arbeidet mot en ny grunnlov og et demokratisk valg i et land der befolkningen er preget av lidelser og grusomheter som verden bare har fått høre bruddstykker av.

– I dag er det konflikter i alle delstatene i landet, og den nye oppdelingen til 28 stater som presidenten innførte i januar, har gjort situasjonen verre. Økning av lokale konflikter og vold fører til ny usikkerhet og flere mennesker på flukt. En ny FN-rapport som legges frem i dag, dokumenterer situasjonen i Sør-Sudan som en av de verste i verden med menneskerettighetsbrudd som er vanskelige å fatte, som tortur, krigsvoldtekter og overgrep mot barn. Det betyr at det er mye hat og dype sår i befolkningen, sier spesialrådgiver Odd Evjen i Kirkens Nødhjelp.

I tillegg har krigen, sammen med lav oljepris, ført til økonomisk kollaps, som vi ikke minst ser i hovedstaden Juba. Der øker kriminaliteten, og tigging er et problem for første gang. Sør-Sudan er etter Syria det landet med flest fordrevne mennesker: 2,3 millioner er blitt drevet på flukt fra krig og vanstyre.

– Vi må huske at folk på flukt ikke får sådd og dyrket jorda, derfor er mange avhengige av hjelp. I tillegg har værfenomenet El Niño slått ut store jordbruksområder med ekstrem tørke, så de som har hatt anledning til å dyrke jorda, har ikke fått avling, forklarer Evjen.

Ifølge FN trenger 5,1 millioner, nesten halvparten av befolkningen, hjelp i form av mat og vann for å klare seg gjennom dette året. De er både ofre for krigen og for tørken, som herjer mange land på det afrikanske kontinentet nå.

– Vi kan ikke bare se på lidelsene til dette folket, vi må gjøre hva vi kan for å avhjelpe nøden og håpe på at en forsoning mellom kamphanene på toppen kan roe konfliktene også lokalt, sier Evjen. I tillegg til nødhjelp som å bidra med rent vann i flyktningleirer, bygge nye brønner og reparere dem krigen har ødelagt, støtter Kirkens Nødhjelp kirkenettverket i Sør-Sudan i forsoningsarbeid både på grasrotnivå og som pådrivere av fred mellom partene på nasjonalt nivå.

Agot Marol (50) med to av sine barn. Foto: Sofi Lundin / Kirkens Nødhjelp.

VANSKELIGE ÅR:

Agot Marol (50) har ti barn. Den yngste er 11 år og den eldste er 35 år.

– Rebellene tok kuene våre, brente vårt hjem og drepte min mann. Jeg løp i flere dager sammen med barna våre helt til vi kom i trygghet. Tre av våre barn ble en del av konfliktene for å forsvare familien. Det har vært noen fryktelig vanskelige år, sier Agot. Hun har de siste årene bodd i flyktningleir, både i hjemlandet, i Uganda og i Kenya. Nå er hun tilbake i landsbyen der hun en gang levde et fredelig familieliv.

– Jeg ble født her, jeg ble gift her, og dette er plassen hvor mine barn ble født. Nå er håret mitt snart grått, og jeg kan ikke bo noen andre steder. Det er her jeg føler meg hjemme, sier Agot.

Achol Dut (45) sammen med kona Achol Chuol (35) og de tre barna Nyanamat Dut (6) og tvillingene Nyanbuoth Dut (2) og Achot Dut (2). Foto: Sofi Lundin / Kirkens Nødhjelp

TOK KONA PÅ RYGGEN:

Achol Dut (45) sitter sammen med kona Achol Chuol (35) og de tre barna Nyanamat Dut (6) og tvillingene Nyanbuoth Dut (2) og Achot Dut (2).

– Vi hadde et fint liv med kuer, geiter og et lite landområde. En dag var alt borte. I februar 2014 kom nuene fra Ayodi og begynte å skyte vilt rundt seg. Jeg flyktet ut i skogen med kona og barna. Der levde vi i godt over en måned på bær og blader før vi kunne dra videre, sier Achol. Han forteller om den lange flukten til fots og hvordan han bar sin handikappede kone i sikkerhet på en øy i sumpmarkene.

– Først tok jeg barna med meg og dro til øyområdet hvor det finnes vann og fisk. Så gikk jeg tilbake, tok kona på ryggen og gikk i fem dager før vi alle var samlet. Du klarer mye når du ikke har noe valg, sier han.

Etter to år på flukt er de tilbake på plassen der de en gang hadde et liv. Den brente landsbyen har blitt til flyktningleiren Padiet.

– Jeg føler meg veldig trist. Vi hadde alt, og i dag har vi ingenting. Vi får ikke nok mat i leiren, og det er vanskelig å tenke på fremtiden, sier familiefaren.

Nyajuma (17). Foto: Sofi Lundin / Kirkens Nødhjelp

UNG OG ALENE PÅ FLUKT:

Nyajuma (17) har mistet begge foreldrene sine. Moren hennes døde av sykdom da Nyajuma var ti år gammel, og faren mistet hun i krigen for to år siden.

– Jeg var alene hjemme da en mann kom og fortalte at pappa var drept. Jeg følte meg tom. Jeg blir trist av å tenke på at begge foreldrene mine er borte, sier Nyajuma. Kort etter farens død flyttet hun inn hos en onkel som ikke klarte å ta seg av henne. Nyajuma kom til Poktap på grunn av matmangel. Hun forteller om den lange flukten til flyktningleiren.

– Jeg hadde ikke mat og sov under trær i bushen. Jeg tenkte på alle de barna som har blitt kidnappet av rebellene. Livredd for å bli en av dem løp jeg mesteparten av tiden, sier Nyajuma. Hun har nå bodd i Poktap i to måneder og vet lite om fremtiden.

– Jeg ber til Gud hver eneste dag og håper at han vil redde meg. Jeg føler meg ikke trygg her fordi jeg er alene, sier hun.

Nyabiel (50). Foto: Sofi Lundin / Kirkens Nødhjelp

FIKK HJELP AV BARNA:

Nyabiel (50) fra Yuai i Uror County har seks barn mellom ni og 27 år. Nyabiel sitter under et tre sammen med noen av barna sine.

Hun ankom flyktningleiren i går etter å ha gått barbeint i over fem dager sammen med familien. Nyabiel er blind og fikk hjelp av barna sine til å komme i trygghet i leiren. Hun er sliten og oppgitt. De siste månedene har tørken gjort det umulig å leve i Yuai, der familien kommer fra.

– Jeg husker ikke sist det regnet. Alt var så knusktørt at ingenting kunne gro. Vi hadde ikke noe annet valg enn å komme hit, sier Nyabiel. Hun sitter i skyggen av et tre og spiser mat som hun har fått av de andre flyktningene.

– Å være blind er fryktelig vanskelig, men noen ganger er jeg glad at jeg slipper å se alle som kriger og ødelegger landet vårt. Nå håper jeg på et bedre liv, sier Nyabiel.

Nyachiek Chuol (50). Foto: Sofi Lundin / Kirkens Nødhjelp

Vann har løst mye:

Nyachiek Chuol (50) mistet mannen sin i krigen i 1991, og siden har hun og barna levd i forskjellige flyktningleirer. De kom til Poktap i februar 2015 etter å ha flyktet fra konfliktene i Bor. Når jeg møter henne, står hun ved en av brønnene som Kirkens Nødhjelp har etablert i området.

– Vannet betyr alt for oss. Før vannet kom hit i fjor, brukte jeg veldig lang tid på å hente vann, og familien var ofte syke. Diaré, malaria andre sykdommer var hverdagen da. Nå har vi det bedre. Vann har definitivt gjort livet lettere, sier Nyachiek.

Gi en gave

Din støtte går der behovet er størst

Du kan gi uten å fylle ut opplysninger om deg selv, men legg gjerne inn e-postadresse og telefonnummer om vi kan få lov å kontakte deg av og til, for eksempel de gangene vi trenger akutt hjelp.

Gaven din kan gi 250 kr er nok til å gi 1 person personer varig tilgang til rent vann hver måned
Akkurat nå er behovene for nødhjelp akutte i