Lamis er omkranset av smil og latter fra moren og fra søsteren som leker i teltet. Den ti måneder gamle jenta og hennes søsken har bodd i flyktningleiren i knappe 20 dager, men setter pris på å være i El Rahme.
Det er moro for dem. Det er så mange andre barn her, og de leker ute nesten hele dagen. For meg er det litt vanskeligere, sier moren Maisa Amas.
Den 31-årige firebarnsmoren flyktet fra Yarmouk, en palestinsk flyktningeleir i Syria, med mannen sin Ahmed og Lamis sine søsken for halvannet år siden. Da dro de til Arsal, der Lamis ble født. På tross av at de slet med å klare husleien, ble de godt ivaretatt av huseieren.
- Jeg trodde hun var en venn, sier Maisa og ser ned i gulvet. Men da det oppstod opptøyer i en by nær den libanesiske grensen mot Syria, tok tålmodigheten slutt, og mange syriske flyktninger opplevde som Maisa å bli kastet ut av boligen de leide.
- De la skylden på oss, syrere, for bombingen av mange libanesiske soldater. Men vi er jo bare vanlige mennesker som dem. Jeg kan fremdeles ikke tro at huseieren gjorde dette mot oss. Jeg hadde fortalt henne alt om oss og hva vi hadde gått igjennom. Jeg trodde hun var en venn, gjentar Maisa.
Tidligere var familien, som opprinnelig kommer fra Quasayr i Homs, bosatt i Yarmouk der Ahmed hadde en trygg jobb i Bank of Syria. Da krigen kom til Yarmouk, forlot de alt de hadde og dro til Libanon.
- Det føles nesten som om krigen forfølger oss. Først kom den til Homs, så til Damaskus og Yarmouk, og nå er det kamper i Arsal, sier Maisa oppgitt. Da familien endelig kom til El Rahme, var Lamis veldig syk med diaré, feber og oppkast.
- Hun lå på sykehuset i fire dager. Legene sa at hun var blitt syk av det skitne vannet jeg brukte til morsmelkerstatningen, sier Maisa. Nå har Maisa endelig tilgang til rent vann. Lamis får ikke lenger morsmelkerstatning, men frukt og yoghurt. – Legen sier at jeg skal gi henne melk i tillegg, men det har jeg ikke råd til, sier Maisa som heller ikke har penger til legehjelp. Heldigvis har Lamis vært ved god helse siden sykehusinnleggelsen. – Hun trenger bare vitaminene sine, smiler Maisa.
Selv om Maisa nå ser at Lamis leker og ler, klarer hun ikke å ta øynene fra datteren. Hun klarer ikke å slutte å bekymre seg over henne.
- Jeg har en drøm. Jeg vil at hun skal studere. Skole er veldig viktig for barn, men mine får ingen utdanning. Jeg har så dårlig samvittighet for at jeg ikke kan gi barna mine et bedre liv enn dette. Lamis betyr alt for meg, men noen ganger tenker jeg at hun vil få det bedre om noen andre hadde tatt henne bort herfra, sier Maisa stille.
Helt siden de flyktet fra Syria har ikke barna gått på skole. Familien har ikke råd til skolepengene. Tre av barna er i skolealder. Den eldste sønnen hjelper faren med å grave en brønn nær flyktningleiren, noe som letter litt på familiens økonomiske situasjon. De to eldste døtrene hjelper moren med å passe lillesøsteren. De passer på at hun aldri trenger å skrike etter oppmerksomhet. I dag leker hun med en tannbørste de fikk i en hygienepakke fra det internasjonale Kirkens Nødhjelp. Batroul på åtte leker utenfor teltet sammen med de andre barna.
- De er alle veldig glade for å ha en lillesøster. Men Batroul har det med å bli sjalu. Hun var jo minstemann i familien tidligere, sier Maisa.