– Jeg håper ungene mine forstår en brøkdel av hva jeg opplevde i leiren når de ser det på TV. Det er vanskelig å tenke på at disse flyktningbarna ikke har noe, mens mine barn har alt man kan ønske seg. Samtidig hadde ungdommen i leiren et imponerende pågangsmot. De jeg snakket med var landbrukere. I Myanmar hadde de dyr og jord, og de var tydeligvis vant med å jobbe. Det var lyder fra aktivitet over alt. De ble snekret og muret og bygget hvor enn du gikk, sier Klaus.

Et barn er født

På bittelille julaften 22. desember er Klaus Sonstad programleder for Kirkens Nødhjelps julekonsert «Et barn er født» på TV2. Der vil vi annet få bli med inn i en av verdens største flyktningleire, et hav av presenninger, bambusstokker, åpne avløp og en befolkning på størrelse med Oslos.

Rohingyaene er blitt utsatt for systematisk etnisk rensing i Myanmar, og myndighetene i Bangladesh har samlet dem her. UNICEF anslår at 60 prosent av de 450.000 flyktningene er barn. Midt i leiren møtte Klaus femtenåringen Didaro, de to småsøsknene hans og bestemoren. Begge foreldrene ble drept da burmesiske styrker angrep landsbyen deres i Myanmar.

– Jeg skulle egentlig bare intervjue broren hans på ti, og satte meg ned i teltet deres. Da eldstemann skjønte at vi var kommet for å høre historien deres, begynte underleppa hans å vibrere. Han var fremdeles i overlevelsesmodus, men hadde sammen med bestemoren ansvaret for familien. Gutten i ungdomsskolealder var brått blitt far i huset, sier Klaus, som selv har en datter på 15.

Klaus forteller at rohingyanes situasjon minner om romfolkets. De er et folk i limbo. Som muslimer er de ikke velkomne i buddhistiske Myanmar. Men i Bangladesh er det rift om både plassen og ressursene. Det er verdens tettest befolkede land, og nesten halvparten lever i ekstrem fattigdom. Landet er lavtliggende, og er svært truet av flom og havnivåstigning. Millioner står i fare for å bli klimaflyktninger i årene som kommer. Bangladesh viser stor raushet, men det sier seg selv at Bangladesh ikke har kapasitet til å integrere en halv million rohingya-flyktninger i samfunnet.

Livsviktig vann

Å dra på feltreise med Kirkens Nødhjelp er ingen turisttilværelse. Klaus og teamet bodde på enstjernes hotell og ikke en eneste øl ble betalt.

– Jeg ble stolt av nøkternheten til Kirkens Nødhjelp, og imponert over å møte de ansatte der nede, som bor og jobber under slike forhold. Jeg følte jeg skulle dø bare i bilen til og fra, trafikken der var et salig – og farlig – kaos, men Kirkens Nødhjelps folk opplever dette hver dag for å hjelpe de som ikke har noe.

Kirkens Nødhjelp jobber for å sikre flyktningene i leiren tilgang til rent vann, trygge sanitærforhold og hygienetiltak, sammen med lokale partnere. Det er en utfordrende oppgave i en leir der tankbiler med vann og utstyr ikke kan komme frem. Men det haster. Når så mange lever så tett under så uholdbare forhold, er faren for spredning av kolera og andre vannbårne sykdommer stor. Og Kirkens Nødhjelps ansatte og partnere har lang erfaring med raskt å skaffe vann- og sanitærløsninger i akutte situasjoner over hele verden.

– En del av noe større

Noe av det Klaus sitter igjen med etter møtet med flyktningene og Kirkens Nødhjelps folk i felt, er menneskesynet som ligger i bunnen av arbeidet.

– Jeg har alltid trodd at menneskeheten er en del av noe større, at alt henger sammen med alt og at det betyr noe hvordan vi oppfører oss i forhold til skaperverket. Jeg er også fascinert av Jesus som historisk person. Dette snakket vi mye om i Are og Odin i NRK P3, da jeg jobbet der. Jeg har alltid visst om Kirkens Nødhjelp. De hjalp tyskerne etter andre verdenskrig og nå hjelper de muslimer som rohingyaene. Det er en veldig fin ting. At Kirkens Nødhjelp fokuserer på rettferdighet, kvinnekamp, kamp mot barnearbeid og menneskerettigheter liker jeg veldig godt. Det er en større jobb å endre tankesett enn å redde liv, en tyngre materie å gå inn i. Men det må til. Verden er et sted der mange har det vondt. Fremtiden ser utfordrende ut. Gjørma siver inn over støvlene mine og jeg har vadestøvler på, sier Klaus.