Pakistan står under vann, Nilen breer seg ut, regnet skyller bort hus og hjem i Malawi. Nesten halve jordens befolkning lever i områder som står i fare for å bli hardt rammet av klimaendringene.
Jo lenger vi venter med å handle, desto mer ekstrem vil situasjonen bli for mennesker og kloden. Nå må Norge øke støtten til fattige land for å overleve klimaendringene.
Av Ingrid Aas Borge og Anette Torjusen
Foto: Håvard Bjelland og Håvard Hovdhaugen
Klimaendringene skjer raskere enn vi forutsett. Middelhavet har i sommer hatt en snitt-temperatur på 31 grader, Europa har aldri vært tørrere. Pakistan står i sin verste flomkrise.
Temperaturen øker og for hver desimal hvor temperaturen går feil fei, er effektene enorme.
Kirkens Nødhjelp har akkurat nå utarbeidet en rapport som peker på behovet for å finansiere løsninger på klimaendringene.
Her har du noen tall som viser hva som skjer med klima nå.
3,5 milliarder mennesker, nesten halve jordens befolkning, lever i områder som er svært sårbare for effektene av klimaendringene.
Opptil 80 millioner mennesker vil bli rammet av sult, særlig i Afrika.
Omtrent 180 millioner bli underernært og nesten tre milliarder mennesker vil i 2050 kunne oppleve kronisk vannknapphet.
Det er de fattige og sårbare menneskene som rammes hardest. De som har bidratt minst til klima- og miljøkrisen. Det er en urett vi ikke kan ignorere.
Kirkens Nødhjelp jobber i over 30 land. De siste årene har vi vært vitner til klimaendringene som skjer her og nå. De ligger ikke lenger langt inn i fremtiden, men i nåtiden. Akkurat nå. Bare se her.
I Malawi feide stormen Ana med seg folk, hus og avlinger i begynnelsen av 2022. 110.000 mennesker er nå klimaflyktninger som følge av stormen.
En av dem er Elizabeti. Hun måtte redde barna og seg selv ved å binde seg fast i toppen av et tre. Nå bor hun på en skole, hvor de de må flytte ut på dagtid for at barna skal få undervisning.
Det er fire år siden det har regnet i Somalia. Det er den verste tørken på over 40 år på Afrikas Horn. Mange millioner mennesker trues av sult og vannmangel og må flykte fra alt de har kjært.
3,5 millioner mennesker trues av akutt matmangel. Ifølge FN er 1,2 millioner barn akutt underernært.
I Tanzania ser de klimaendringene i landets innsjøer. Som verdens lengste innsjø, Tanganyikasjøen.
Fiskerne kommer tilbake uten fisk, dag ut og dag inn.
Rajabu er en av fiskerne vi møter. Han forteller at det ikke er fisk å oppdrive. Han forteller at mye har skjedd siden han var ung.
Nå bader barna der han lekte på gresset som liten. Der moskeen var, er det bare vann og noen stolper igjen. Før var det mye fisk her, nå kan det gå dager uten fangst, sier han.
Det er mulig å stanse klimaendringene og å begrense de negative konsekvensene.
En av de viktigste løsningene er penger til klimatiltak. Nemlig klimafinansiering.
Behovet for klimafinansiering er stort og raskt økende.
Både til å kutte utslipp, og for å stå imot og å rydde opp etter klimaendringenes herjinger.
Spesielt fattige land har et stort behov for klimafinansiering. I landene vi jobber, ser vi gode resultater der vi jobber målrettet med å gjøre mennesker motstandsdyktige mot klimaendringer.
Som i Tanzania og Malawi hvor vi jobber med vanningsløsninger når tørken herjer. Som Owen, som nå kan produsere meloner i store mengder.
Eller i Etiopia, hvor vi planter ny skog og bevarer gammel urskog i de gamle kirkeskogene.
Pengene finnes, de må bare flyttes over på klimatiltak.
For hver krone som gis i klimafinansiering til fattige land, brukes fire kroner på å subsidiere fossil energi.
Det er en trend vi må snu.
Norge og andre rike land har et ansvar for å støtte fattige land med klimafinansiering. Det har vi signert på i Parisavtalen.
Norges rettferdige klimaansvar er mye større enn det vi bidrar med av penger i dag. Åtte ganger større.
Vi må øke klimafinansieringen. Kun slik løser vi klimakrisen.
Å betale klimaregningen vår, må aldri gå på bekostning av kampen mot fattigdom.
Det kan ikke ramme utdanning, vaksiner, helsesystemer, menneskerettigheter eller nødhjelp.
Derfor mener Kirkens Nødhjelp at klimafinansiering må komme i tillegg til bistandsbudsjettet.
Allerede går 84 prosent av all klimafinansiering fra rike lands bistandsbudsjetter.
Det er å sende vår klimaregning til verdens fattige.
Nå må Norge selv betale klimaregningen sin, og finne penger andre steder på statsbudsjettet.
Det er klimarettferdighet!
