Liv i ruiner

Tekst: Arne Grieg Riisnæs.
Foto: Håvard Bjelland. 

Noen minutter over klokken seks på ettermiddagen den 4. august ble Libanons hovedstad forvandlet til et inferno av ødeleggelser, død og lemlestelse. 

- Jeg har aldri sett en så dyp og alvorlig krise som Beirut og Libanon står i nå, sier Benedicte Næss Hafskjold, landdirektør for Kirkens Nødhjelp i Libanon. 

Møt to familier som ble hardt rammet av den katastrofale eksplosjonen og som nå får livsnødvendig hjelp av Kirkens Nødhjelp.

Karma og Nabil

Lukten er stram, og kakerlakkene kravler rundt i den knøttlille leiligheten. Karma og hennes 65 år gamle sønn har i utgangspunktet ingen ting å leve av, men får noe hjelp fra den lokale kirken og et par naboer i det fattige nabolaget.

Selv satt hun sammen med en nabo og drakk kaffe utenfor leiligheten da eksplosjonen rammet. De ble begge blåst inn til veggen med stor kraft, men kom heldigvis fra det med mindre blåmerker. Sønnen Nabil lå i sin seng og fikk glassbiter over hele seg, men klarte seg bra fysisk. Han er imidlertid sterkt traumatisert, og sliter med mareritt om nettene.

- Det var Jomfru Maria som våket over Nabil. Som reddet livet hans, sier Karma.

Kirkens Nødhjelps team er sammen med vår partner Middle East Council of Churches og den lokale kirken på vei til Karm el Zeitoun, et av fattigste områdene av Beirut. I bilen dufter det av krydret og nylaget mat. Mat som skal leveres til mange av dem som har vanskelig for å klare seg i en by der krisene nærmest står i kø.

Etter den katastrofale eksplosjonen som ødela store deler av Beirut, sørger vi for at 90 år gamle Karma Hrayni og hennes sterkt funksjonshemmede sønn Nabil nå får varme måltider tre ganger i uken.

George og Souad

Om kvelden den 4. august er Souad og George og deres to døtre alle sammen hjemme i leiligheten, som ligger nær og vender mot havna i Beirut.

De leste, snakket sammen og så på TV i to forskjellige rom. En helt vanlig hverdag. Utenfor vinduene hører de plutselig knatring og små smell, de regner med det er fyverkeri som er veldig vanlig i mange slags sammenhenger i Beirut, og reagerer ikke noe videre. Så hører de plutselig et enormt smell som gjør at hele bygningen rister.

«Nå angriper Israel oss!» roper Souad og løper inn til de to døtrene sine. Få sekunder etter smeller det igjen. Sammen med splinter av glass, treverk og metall blir de slynget gjennom rommene.

Da de kommer noenlunde til seg selv er alle utenom den yngste datteren hardt skadet. Souad har punktert den ene lungen og hiver etter pusten, mens George ligger i en blodpøl med glassplinter over hele kroppen. Den eldste datteren har brukket flere fingre og fått slått inn flere tenner. Hun blør fra store sår.

Sterkt skadde og blødende klarer de å karre seg ned trappene og ut på gaten, der det er fullstendig kaos. De blir hjulpet opp på en militær lastebil.

Her ser vi George på lastebilen bare minutter etter eksplosjonen.

Foto : Hassan Ammar / AP / NTB.

- Det var et som et mareitt. På bakken lå det avrevne kroppsdeler overalt og folk skrek hele tiden. I lastebilen satt vi med hardt skadde og døde mennesker rundt oss, forteller Souad.

Lastebilen kjører til nærmeste sykehus, men det er så ødelagt at de ikke kan ta dem i mot. De hardt skadde og døende blir vinket videre. Soud begynner å bli blå fordi hun ikke får puste. Kritiske minutter går før de endelig kommer fram til et sykehus som etter alt og dømme reddet livene deres.  

- Vi har vært gjennom mange kriger og så mye fryktelig i Beirut, men alltid klart oss. Så kom denne grusomme eksplosjonen og tok fra oss alt det vi hadde unntatt livene våre, takk Gud. Vår gode nabo ble kastet ut av bygningen og knust mot en murvegg, han døde momentant.

- Det er så vondt på nettene, bare jeg lukker øynene hører jeg det enorme drønnet og ser den enorme skyen av splinter mot meg, sier Souad. Hun forteller at det sterke samholdet og den store kjærligheten i familien holder dem gående i tragedien.

- Om vi mistet alt vi eide, så har vi hverandre. Og det betyr alt nå, sier Souad og forteller at begge døtrene har et bilde av pappaen sin tatovert på skulderen.

Familien Habib mistet hjemmet sitt og absolutt alt de eide i den katastrofale eksplosjonen i Beirut. Nå får de tak over hodet og alt de trenger for å klare seg fra Kirkens Nødhjelp.

- Uten hjelp hadde vi imidlertid ikke klart oss. Vi er så uendelig takknemmelig og glade for den hjelpen dere og kirken her gir oss. Vi får så overveldene god behandling, og de som er her og hjelper oss har for lengst tatt stor plass i hjertene våre. På spørsmål om hva de tenker om tiden framover, bruker Souad lang tid før hun svarer:

- Libanon tåler ikke mer nå. Gud må beskytte oss.