Mange ukrainere våkner ikke lenger av flyalarmen
Etter to år med angrepskrig har mer enn 14 millioner ukrainere behov for humanitær hjelp, og antall mennesker med psykiske lidelser bare øker.
Tekst: Kristine Eid. Foto: Håvard Bjelland
Etter to år med angrepskrig har mer enn 14 millioner ukrainere behov for humanitær hjelp, og antall mennesker med psykiske lidelser bare øker.
Tekst: Kristine Eid. Foto: Håvard Bjelland
– Mange har opplevd forferdelige ting, men gjør allikevel alt de kan for å holde landet og livet i gang. Mange sier de ikke er redde lenger, men hva skjer når krigen er over? Og kroppen og hodet får slappe av? Den dagen tror jeg enormt mange flere vil trenge mental helsehjelp, sier Renata Marie Ellingsen.
Hun har ansvar for humanitær respons i Kirkens Nødhjelp, og har jobbet med responsen i Ukraina siden krigen startet.
– Noen dager før invasjonen i Ukraina ble jeg spurt om jeg trodde det skulle bli krig. Jeg husker jeg svarte, nei, det er ikke mulig. Da meldingene om at Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var i gang, trodde jeg det nesten ikke, forteller Ellingsen.
Hun bodde i Kyiv i Ukraina i 2003 til 2004. Da jobbet hun for FN med kapasitetsbygging for et program mot hiv og aids.
Bilde: Renata Marie Ellingsen, arbeider med humanitære respons i Kirkens Nødhjelp.
– Jeg har flere venner i Ukraina. Rett før invasjonen hadde jeg sett bilder på sosiale medier, av deres hverdagsliv. Bilder tatt på jobb og trening. Plutselig kom meldingene om at de søkte dekning i bomberom og kjellere. Det var helt uvirkelig.
Nylig besøkte hun flere av prosjektene til Kirkens Nødhjelp og våre partnere i Ukraina.
– Noe av det som gjorde sterkest inntrykk, var å se motstandsdyktigheten til de menneskene vi møtte. Mange lever under ekstremt vanskelige forhold, men sier de ikke lenger er redde. Mange våkner ikke lenger av flyalarmene. De forsøker å leve et vanlig hverdagsliv, til tross for krigen, forteller hun.
En av landsbyene Ellingsen besøkte, lå i nærheten av frontlinjen. Her var det stor fare for angrep, og de rundt 2000 innbyggerne bodde i kjellere. Her har Kirkens Nødhjelp, gjennom partnere, delt ut vann, mat, hygienepakker og kontanter.
I landsbyen møtte hun Tamara og hennes datter Viktoria. De bodde i et lite kjellerrom, med to hunder de var veldig glad i. De hadde kun en solcelle drevet lommelykt som lys, og en bøtte som toalett.
– Siden både de og jeg snakket russisk, hadde vi en lang prat. Viktoria fortalte at moren var for gammel til å flykte. Hun hadde derfor bestemt seg for å bli igjen sammen med henne. De håpet og trodde krigen snart ville ta slutt, og at de snart kunne vende tilbake til livene sine.
Bilde: Tamara og Viktoria i kjelleren i nærheten av frontlinjen. Foto: Renata Marie Ellingsen.
Historiene til menneskene, som bodde så nær frontlinjen, gjorde sterkt inntrykk.
– Da vi dro fra landsbyen, så jeg på klokken. Vi hadde bare vært der i to timer, men inntrykkene og historiene jeg satt igjen med, gjorde at det føltes som en hel dag, sier Ellingsen.
Etter to år med krig har nå mer enn 14 millioner mennesker behov for humanitær hjelp i Ukraina. Kirkens Nødhjelp startet responsen i Ukraina umiddelbart etter fullskalainvasjonen, og har jobbet gjennom partnere.
Vi har delt ut akutt nødhjelp som vann, mat, hygienepakker og kontanter. I tillegg har vi hatt stort fokus på psykososial støtte og mental helsehjelp.
Vi jobber også med å forebygge kjønnsbasert vold. I 2023 økte antall tilfeller av vold i hjemmet med over 50 %, som følge av stress, krig og mentale helseutfordringer.
Bilde: Ina Leonidovna er takknemlig for støtten hun får fra HEKS og Kirkens Nødhjelp i Odessa.
– Vi arbeider også med å reparere kritisk infrastruktur, som vannsystemer og sentralvarmeanlegg, som har blitt ødelagt i krigen. Før vinteren har vi delt ut varmeelementer, soveposer og tepper. I 2023 sørget vi samlet for nødhjelp til mer enn 300.000 krigsrammede ukrainere, sier Ellingsen.
Hun forteller at det mest utfordrende med arbeidet i Ukraina er sikkerhetssituasjonen.
– Våre partnere må hele tiden vurdere sikkerheten. Det krever at man er fleksibel, og kan jobbe under mange ulike forhold.
– Jeg er så imponert over våre ansatte, og hvordan de står på. Mange har selv flyktet fra andre deler av Ukraina. Nå arbeider de for å hjelpe sine egne på flukt. Mange av dem jobber med livet som innsats. De er fantastiske mennesker, sier Ellingsen.
Bilde: Damian Seal, arbeider som vann, sanitær og hygiene-spesialist i Kirkens Nødhjelp. Under hans ledelse har vi sikret 160.000 mennesker sentralvarme og strøm i byen Mykolaiv.
I starten av februar kom beskjeden om at to ansatte i Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon, Swiss Church Aid HEKS/EPER, var drept i et angrep sørøst i Ukraina.
– Det er ufattelig trist, og veldig tøft å miste to kolleger. Vi vet at det følger en stor risiko med arbeidet vi gjør, og jobber hele tiden for å ivareta sikkerhet for våre ansatte, og sikre at de er trygge, sier Ellingsen.
– I tiden etterpå har vi gjort alt vi kan for å følge opp vår partner og våre ansatte, på en best mulig måte. Våre tanker går til familiene og vennene til de som mistet sine liv.
Siden krigen startet har antall mennesker som har fått mentale helseproblemer økt kraftig. Mer enn 15 millioner mennesker har behov for psykososial støtte.
Kirkens Nødhjelp trapper nå opp arbeidet med mental helsehjelp. Vi skal blant annet styrke ukrainske spesialister på mental helse og psykososial støtte, samt forberede frivillige organisasjoner til å møte folk med store traumer.
– Mange har opplevd forferdelige ting, men gjør allikevel alt de kan for å holde landet og livet i gang. De forsøker å stenge krigen ute, og leve som de gjorde før krigen. Foreldre vil opprettholde hverdagen for barna sine. De går på jobb, og sender barna på skolen. Mange sier de ikke er redde lenger, men hva skjer når krigen er over? Og kroppen får slappe av?
– Den dagen tror jeg enormt mange flere vil trenge hjelp, sier Ellingsen.
Bilde: Oleksander Kusik, jobber som psykolog på et senter for internt fordrevne for Helping Hand i Odessa.
Selv om det har vært to tøffe og utfordrende år, har det vært veldig meningsfullt å få hjelpe dem som er hardest rammet av krigen, forteller Ellingsen.
– Selv om krigen trolig kommer til å vare i lang tid framover, betyr det mye å kunne gjøre en forskjell. Jeg elsker jobben min, og lever for den. Jeg er veldig stolt over at vi har klart å opprettholde arbeidet vårt, og når fram med hjelp, selv om vi har hatt mange utfordringer og sikkerhetssituasjonen har forverret seg.
– Det som gir meg håp, er å møte menneskene som bor like ved frontlinjen, og se deres motstandsdyktighet, og deres tro på en bedre framtid, og at krigen snart vil ta slutt, sier Ellingsen.
