Kirkens Nødhjelp-magasinet
Aktuelt: Somalia
Den verste tørken på flere tiår har rammet Øst-Afrika, og millioner trues av sult. I Somalia er halve befolkningen avhengig av hjelp, og de minste barna har for lengst begynt å dø. – Hadde vi ikke fått denne maten nå, ville alle barna mine vært døde innen kort tid. Jeg har allerede mistet to, sier Buha Hussein Ahmed
Det er syv måneder siden hun og familien kom til den lille landsbyen Uusgure, 130 kilometer fra regionhovedstaden Garowe i Puntland, Somalia. Som nomader livnærte familien seg av sin store geiteflokk og hadde et enkelt, men godt liv ute i det nå brunsvidde ørkenlandskapet. For snart tre år siden sluttet regnet å komme. I oktober i fjor var alle dyrene døde, livsgrunnlaget deres var borte. Tre måneder senere mistet hun sitt første barn.
– Vi kom hit med håp om å få hjelp, men minstegutten døde etter kort tid. Og for fire uker siden døde søsteren hans. Hadde vi ikke fått denne maten nå, ville alle barna mine vært døde innen kort tid, sier Buha Hussein Ahmed. I fanget har hun en totalt utmagret jente med navnet Farhiya – det muslimske ordet for «glad».
– Jeg er likevel redd det kan være for sent for datteren min. Se på henne, jeg vet ikke om hun klarer seg, sier Buha og stryker den vesle jenta forsiktig over håret. Hun vrir seg, men er for svak til å gråte.
6,2 millioner somaliere er truet av akutt matmangel. Av sult, sykdom og død. Det tilsvarer mer enn halvparten av landets innbyggere. Av disse vet 2,9 millioner ikke hvor deres neste måltid skal komme fra. 360 000 barn er akutt underernærte. I begynnelsen av mars erklærte presidenten nasjonal katastrofe. Situasjonen begynner faretruende å peke mot sultkatastrofen i 2011, da over en kvart million mennesker døde.
– Dersom ikke verdenssamfunnet responderer i en ganske annen målestokk, og det raskt, kan dette bli vår tids verste sultkatastrofe, sier Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp. Hun besøkte nylig Puntland. Et av de aller hardest rammede områdene, og hvor Kirkens Nødhjelp nå oppskalerer sin nødhjelpsinnsats.
– Med midler fra TV-aksjonen i 2014 boret vi flere hundre meter etter vann her i Garowe. Et borehull som siden har sørget for rent og trygt vann til over 20 000 mennesker. I denne ekstremtørken kjører i tillegg tankbiler nå nærmest døgnet rundt for å sikre vann til ytterligere 16 landsbyer, der vi også deler ut mat. Dette er til sammen 40 000 mennesker som ikke får noen annen form for hjelp, og som ikke ville klart seg uten i denne kritiske situasjonen, sier Helland.
På det verste i 2011 var drøyt hundre tusen mennesker internt fordrevne på grunn av tørken. Denne gangen er allerede over en halv million på flukt. I et land som i tillegg er sterkt preget av konflikt og vold, noe som i mange områder gjør hjelpearbeidet svært vanskelig. Prisen på vann er mangedoblet, og mange må ty til skittent og farlig vann. Til tross for en storstilt vaksinering i regi av myndighetene og internasjonale organisasjoner er det så langt registrert mer enn 15 000 alvorlige samt 60 000 moderate tilfeller av kolera. Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats, OCHA, er nær 500 barn meldt døde som følge av AWD, akutt vanndiaré. 4500 registrerte tilfeller av meslinger bekymrer også FN-apparatet. Innen dette leses er tallene sannsynligvis langt høyere.
– De utmagrede barna har lite eller ingenting å stå imot med når de blir syke. Vi besøkte en liten klinikk i sentrum av Garowe og ble fortalt at bare der hadde de mistet tre barn på tre dager. Rundt om i teltene ute i ørkenlandskapet her i Puntland dør det også barn hver eneste dag nå, sier Helland.
Det er en underlig form for stillhet når de somaliske kvinnene setter seg oppå de store sekkene med ris og maismel. Den første hjelpen de i det hele tatt har fått i den lille landsbyen. Som om de ikke helt våger å tro på at de faktisk har fått mat for den neste måneden til seg og sine familier. Sakte, men sikkert brer imidlertid lyden seg. Lyden av glede og latter, ord og setninger om lettelse og takknemlighet.
– Jeg er svært glad og takknemlig for vannet, og nå maten, vi har fått av Kirkens Nødhjelp. Det er lenge siden den siste geita vår døde. Nå har jeg noe å gi til barna mine den neste måneden. Etter det tør jeg ikke håpe for mye. Jeg er forberedt på, og frykter, at jeg vil miste dem, alle sammen. Det var også noe av grunnen til at vi kom hit til landsbyen. Jeg vil ikke at barna mine skal dø der ute i ørkenen, sammen med geitene, uten at noen andre i verden får det med seg, sier Halima Ahmed Hersi.
Sammen med mannen og de ni barna var de en familie som var fornøyd med livet. I Dangorayo-distriktet nordøst i Somalia hadde nomadefamilien 200 geiter og klarte seg bra. Da regnet uteble, begynte geitene å dø, og for fem måneder siden var det bare 20 dyr igjen. Mens mannen var langt avgårde for å forsøke å finne et lite vannhull til geitene, var Halima ute for å finne noe mat, mens de ni barna var igjen i teltet. Da hun kom tilbake, var sønnen Jama (5) borte. Tre dager senere fant de ham, livløs ute i ørkenen.
– Med Guds vilje overlevde gutten min, men han ble sterkt hjerneskadet, sier Halima. Inne i teltet ligger de minste barna hennes, altfor svake til å leke slik de pleide.
– Situasjonen er allerede faretruende lik den i 2011, da 260 000 somaliere mistet livet som følge av tørke og sult. Skal vi unngå en ny og storstilt katastrofe, har vi ingen tid å miste. Somalia må ha hjelp nå og i lang tid framover, sier Anne-Marie Helland.
Tilbake