Kirkens Nødhjelp magasinet
Portrett: Dag Arne Roum
I 50 år har Kirkens Nødhjelp og norske menigheter benyttet fastetiden til å gjøre noe for verdens fattigste. Men, det var først i 1984 Dag Arne Roum fikk ideen om å bære bøsser rundt til husstandene. Det løftet fasteaksjonen til nye høyder.
Fastetid handler om ettertanke, om å løfte blikket og å gjøre noe for andre. Det var derfor naturlig for Kirkens Nødhjelp å etablere fasteaksjonen som en viktig inntektskilde bare to tiår etter at organisasjonen ble etablert. Man sendte ut pappbøsser til menighetene, som delte dem ut til sine kirkegjengere.
Dag Arne Roum ble ansatt i 1983 som kontaktperson for menighetene, og han la merke til en spesiell tradisjon hos en menighet på Spydeberg. De gikk fra dør til dør og fysisk samlet inn igjen bøssene de hadde levert ut. Det mangedoblet de innsamlede midlene, og Roum fikk noe å tenke på. Menighetene rundt omkring var jo fylt opp med konfirmanter som bare ventet på noe fornuftig å gjøre. Hva med å slå to fluer i et smekk?
– Allerede da skulle konfirmantene «ha en tjenesteoppgave», og prestene rundt omkring lette etter noe de kunne gjøre og tok dem blant annet med på sykehjemsgudstjenester. Jeg tok ideen fra Spydeberg og så at vi hadde mange bøsser som lå på lager etter Biafra-aksjonen. Det var blikkbokser med en pengespalte i, og sendte ut en oppfordring til menighetene. Det tok helt av, og med hjelp fra konfirmantene økte inntektene fra 6,8–10,5 millioner fra ett år til det andre. Da jeg sluttet i 1990, var vi på 16 millioner kroner fra fasteaksjonen, sier Roum.
Kirkens Nødhjelp og fasteaksjonen har alltid fokusert på holdningsskapende arbeid. Da man fikk en ganske betydelig sum til disposisjon av en stiftelse, kunne man gå til en stor produksjon av skolemateriell til landets elever.
– Tanken var at dersom folk fikk nok kunnskap, ville pengene komme av seg selv. Det var nok en litt naiv tanke, og rundt 1990 konsentrerte man seg mer om konfirmantgruppen, sier Roum.
– Hvor mye kunnskap hadde folk egentlig om verdens fattige, i en tid der det var dyrt for vanlige folk å reise?
– Folk visste mye. Det hadde vært flere store sultkatastrofer, og dette var en generasjon med mange misjonærer og sjøfolk. Vi snakket ikke så mye om klimaendringer, men skogsdød, sur nedbør og slikt, sier Roum.
Ikke nok med at Roum så sitt snitt til å utnytte fastepotensialet i kirkene. Han oppdaget at de ulike menighetene ga juleofferet sitt til et mangfold av ulike organisasjoner. Roum mente det var mest naturlig at juleofferet gikk til Kirkens Nødhjelp, og sendte ut brev til alle menighetene. Oppslutningen ble formidabel.
– Jeg argumenterte med at på julaften kommer det jo mange ulike typer mennesker, og det alle kan enes om, er støtte til Kirkens Nødhjelp. Vi laget også et opplegg rundt det, hva presten kunne si før offeret og slikt som ga menigheten en «ferdig pakke». Da eksploderte det, og juleofferet ble en betydelig inntektskilde, sier Roum.
Da Roum begynte i Kirkens Nødhjelp, fantes det ikke så mange aktører som nå. Røde Kors, Redd Barna og Norsk Folkehjelp var vel de største ved siden av Kirkens Nødhjelp. Etter hvert kom det mange private aktører på banen, og diskusjonene i Kirkens Nødhjelp gikk høyt rundt hvordan man skulle takle den nye konkurransesituasjonen.
– Styret var ikke i tvil om at man verken skulle gå inn i fadderordninger eller spilleautomatmarkedet. Spille-automatene anså man som umoralske, og fadderordningen hadde bindinger man ikke ville gå inn i og en administrasjon som ikke er sann. Vi har nok tapt en del penger på at vi har prøvd å være redelige, men jeg mener det er en kristen plikt å være det, sier Roum.
– Så ingen bitre følelser for pengene som glapp?
– Jo, når det gjaldt panteautomatene. Vi hadde fra gammelt av en avtale med militærleirer som ga oss flaskepanten, og da automatene kom, hadde vi ideen om å la folk gi til Kirkens Nødhjelp, men det glapp for oss, sier Roum.
Roum, som jobbet som folkehøy-skolelærer og prest både i Oslo, Nordland og Strømsgodset i Drammen etter perioden i Kirkens Nødhjelp, har gjort mye for å holde sin sti ren. Særlig i klimasaken. Han kjøpte seg elbil for fjorten år siden – da teknologien var så ny at han ble stoppet av politiet på motorveien fordi han kjørte for sakte. Han har installert solcellepanel på huset i håp om å være selvforsynt med strøm, og han er blitt helårssyklist med en flunkende ny elsykkel. 70-åringen har imidlertid egeninteresse av miljøengasjementet.
– Jeg tenker med gru på hvilken verden vi overlater til barnebarna våre og håper mine barnebarn skal si at farfar i alle fall prøvde å gjøre noe med klimautslippene, sier Roum som vel egentlig ikke har noe valg. Sønnen Børge Andre (som figurerte på aksjonsplakatene på 80-tallet) er dumpsterdiver (henter mat i butikkenes søppelkontainere), har ikke kjøpt noe på 13 år og har jobbet for Miljøpartiet De Grønne i mange år.
– Jeg var på Svalbard med ham i høst, og vi ble skremt over det vi så. Endringene har kommet så fort, og når det regner på Svalbard i januar, kan man lure på hva som egentlig skjer. Jeg har sett det også på Madagaskar, som jeg har kjent helt siden jeg var misjonær der på 70-tallet, at det er store forandringer i regnperiodene. I Syria har jeg også sett store forandringer i nedbørsmengden, og det er en av årsakene til at folk flytter inn til byene – noe som fører til økt sosial uro. På den måten henger klima og flyktningkrisen sammen. Områder man har bodd i i generasjoner er ikke lenger beboelige, sier Roum.
– Du får aldri lyst til å gi opp håpet?
– Jeg har jobbet mye med meg selv for ikke å bli kynisk. Bistandsarbeidere kan lett falle i den fella – man ser jo lidelsen nært innpå seg og lager et skall for å beskytte seg. Jeg husker jeg var i en leir med båtflyktninger fra Vietnam og skulle hjelpe en toåring på med skoene. Hjemme hadde jeg selv en toåring, og plutselig ble den vietnamesiske gutten min gutt, og jeg følte sterkt på hvilke muligheter livet ville gi denne toåringen og hva som ventet sønnen min fremover, og bare brøt ut i gråt. Det er som Paulus sier det – vi er ett legeme, og når det ene lemmet lider, lider også de andre, sier Roum.
Tilbake