Kirkens Nødhjelp-magasinet
Tett på: Dragan Makojevic
I fjor hadde Serbia 750 000 flyktninger på gjennomreise. Organisasjonen Philanthropy fikk hendene fulle med å hjelpe de som de rakk over. – Vi kan ikke la oss stoppe; «Vi gjør det vi kan», sier lederen i Philanthropy Dragan Makojevic.
Det er ikke første gang Makojevic er blitt kastet ut i det. Samme dag som han ble utnevnt til ny leder av Philanthropy, gikk NATO inn i Jugoslavia. Da hadde den ortodokse kirken lenge vurdert å legge ned hele sin diakonale virksomhet fordi donasjonene hadde uteblitt i lang tid.
– Jeg var den eneste ansatte og hadde planlagt en lang oppstartsperiode der jeg skulle bruke mye tid på å forklare menighetene viktigheten av diakoni. Slik ble det ikke, og noen ganger er det beste «learning by doing», smiler Makojevic, som er på besøk hos Kirkens Nødhjelp i Oslo.
Det er nemlig ikke tilfeldig at Dragan Makojevic er på norgesbesøk. Den første han traff da NATO hadde trukket seg ut og landet skulle gjenoppbygges, var Kirkens Nødhjelps tidligere generalsekretær Atle Sommerfeldt, som var sendt ut fra ACT Alliance for å kartlegge situasjonen i det tidligere Jugoslavia. Etter det ble Kirkens Nødhjelp en nøkkelpartner for Philanthropy.
– Leif Magne Helgesen representerte Kirkens Nødhjelp i området da, og han hjalp oss med å bygge opp organisasjonen. Vi fikk besøke Kirkens Nødhjelp i Norge for å se hvordan organisasjonen der var bygget opp. Atle Sommerfeldt trodde veldig på kirkens rolle, og hans entusiasme ble overført til oss. Det var også takket være Kirkens Nødhjelp at vi fokuserte på hiv og aids. Vi fikk lære om hva vi faktisk kan gjøre på området og ble den eneste organisasjonen i Serbia som jobber direkte med aidspasienter. Hivpositive var da ikke vant med fysisk kontakt, og fremdeles er det mange som reiser over store avstander for å kunne snakke med oss om deres tabubelagte situasjon, sier Makojevic.
De fleste serbere har kjent hvordan det er å være flyktning på kroppen. På 90-tallet hadde Serbia flest registrerte flyktninger og internt fordrevne i forhold til folketallet i Europa – 500 000 på det meste. Også Makojevic har en flyktningarv å børe på. Etternavnet betyr «den som flytter på seg ofte», og både foreldrene, besteforeldrene og oldeforeldrene var flyktninger.
– Det er lett for oss å identifisere oss med flyktningene som nå reiser gjennom Europa. Det er ikke en eneste serbisk familie som ikke har kjent på følelsen det er å ta med seg det man kan bære og flykte. Både den ortodokse kirka og regjeringen var raskt ute og ba om at folk åpnet hjertene og hjemmene sine. I Beograd var parkene fulle av folk som sov der på vei til Vest-Europa. Regjeringen åpnet nødlagrene sine av mat og delte ut. Det er jeg stolt av, sier Makojevic.
– Men nesten ingen søkte om asyl i Serbia. Alle dro videre.
– Ja, og vi er et fattig land som enda ikke har klart å bygge oss opp etter krigen. Hadde 30 000 flyktninger slått seg ned i Serbia, ville det ha gitt velferdssystemet vårt en alvorlig knekk, sier Makojevic.
I 2012 fikk Philanthropy en pris av Utenriksdepartementet i Norge for arbeidet de har gjort med den skjulte fattigdommen i Serbia. Mange serbere frykter fremdeles offentlige myndigheter etter tiår med kommuniststyre, og folk vet ikke hvilke rettigheter de har. Samtidig som at de frykter staten, stoler de på kirka. Dermed kan Philanthropy gi dem kunnskap og dermed rettigheter – og verdighet.
– I en landsby fant vi en gutt som var lenket som en hund. Vår første innskytelse var å ta barnet fra foreldrene og anmelde dem, men da vi fikk snakket med foreldrene, så vi at de faktisk gjorde sitt beste for gutten – ut fra det utdanningsnivået de hadde. De stolte ikke på myndighetene og hadde ikke registrert gutten fordi erfaringene deres var at kommunistregimet tok psykisk utviklingshemmede fra foreldrene. Det ville de ikke, og siden de måtte jobbe og gutten stakk til skogs uten tilsyn, lenket de ham fast. Vi fikk gutten registrert slik at foreldrene fikk omsorgslønn, som de jo hadde krav på, sier Makojevic.
Tilbake