Andakt

Håp

Av Einar Tjelle,
Assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.

Da jeg vokste opp, ble det bedt om godt og tjenlig vær i kirkene våre. Bønnen er tatt fram igjen i år. Sommeren har vært preget av knallbra ferievær. Men for mange har det vært et mareritt, særlig for norske bønder med brunsvidde jorder og nødslakt. Ute i verden er ikke dette noe nytt. Klimaendringer og miljøtrusler har lenge gjort tilværelsen for fattige bønder og fiskere vanskeligere. Dette kjenner vi godt til gjennom Kirkens Nødhjelps arbeid. Tørke, skogbranner, plast/søppel som ødelegger det rene vannet og havets kretsløp, gjør livet vanskelig særlig for de fattigste. Mens dette skrives, opplever Sør-India store ødeleggelser på grunn av flom, den største på over hundre år. De som har sluppet ut minst klimagasser, lider mest. Nordmenn slipper heller ikke unna de globale utfordringene.

 

Kanskje døde den ikke forgjeves, hvalen som ble funnet med 30 plastposer i magen utenfor Bergen i fjor. Bildene var med å vekke folk i Norge. Den store dugnaden for å bekjempe plast og marin forsøpling er i gang. Fra kirkens side bygges i disse dager Håpets Katedral, et symbolbygg nettopp fra plast og marin søppel. Havet og vannet tilhører alle. Derfor må vi sammen kjempe for rent vann og hav, på tvers av ulike religioner og landegrenser. Plast og marin forsøpling er bare én av flere miljøtrusler. Men kanskje er både plastspøkelset og tørkesommeren i ferd med å vekke oss?

I Bibelen fortelles det om profeten Jona, som ble slukt av en hval og tilbrakte tre dager i buken på det store dyret (Jona 2,1) før han ble spyttet ut og overlevde. Jona-tegnet leses gjerne også som en allegori til påskehendelsen, hvor Jesus lå tre dager i graven før han oppstod til livet. Han døde ikke forgjeves! Og håpskreftene omfatter også livet i havet, forurenset flomvann og brunsvidde åkrer. For alt det skapte som sukker og stønner som i fødselsrier…, skal bli frigjort, står det i Romerbrevet kapittel 8.

Noen ganger trenger vi en vekker. Men enda mer trenger vi håp og tro på at det nytter. «Grønn diakoni» handler om kjærlighet til – og ansvar for – Guds skaperverk. Vi trenger mer enn noensinne å være klimapilegrimer som kan ta modige skritt for klimarettferdighet. Og stå imot likegyldighet og ødeleggelser av kloden og forringelse av fattige menneskers livsgrunnlag.

Vi trenger igjen å be om godt og tjenlig vær. Vi trenger å være en del av den forandringen vi ønsker, og som kloden trenger i de neste avgjørende årene.

Han døde ikke forgjeves.

Tilbake