Kirkens Nødhjelp-magasinet

01 2017

Friksjon gir energi

Portrett: Atle Sommerfeldt

Friksjon gir energi

- Jeg har alltid hatt et sterkt prestekall, og jobben som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp så jeg på som en del av dette kallet, sier biskop Atle Sommerfeldt.

Fem år er gått siden Sommerfeldt forlot Kirkens Nødhjelp for å være biskop i Borg. Det har vært fem år med mange utspill mot kommersialisme, Sylvi Listhaug og ytterliggående kristne predikanter – blant annet. Han har aldri vært redd for å brumle litt i media, Sommerfeldt.

– Rollen som biskop har en naturlig plass i offentligheten. Det er mange flere generalsekretærer enn biskoper, for å si det sånn, smiler Sommerfeldt.

Forsonet mangfold

Bispekollegiet har ikke vært redd for å ta i kontroversene, og har blant annet endret på kirkens syn for hva ekteskapet skal være. Langvarige interne prosesser for å beholde kirkens enhet er ikke bare enkelt for en biskop som var vant med å snu seg på femøringen som generalsekretær i Kirkens Nødhjelp.

– Friksjon skaper energi, sier Sommerfeldt og gnir hendene sammen for å illustrere poenget sitt. – I Kirkens Nødhjelp var det nok enklere enn i kirken å omgjøre friksjon til konstruktiv energi. Bispemøtet og Kirkemøtet forsøker å få dette til ved å legge til rette for at to ulike syn på ekteskapet kan leve ved siden av hverandre. Mange er glade for en slik konsensusorientert arbeidsmåte, mens andre melder seg ut selv om kirken er et folk og ikke en forening der alle skal mene det samme, sier han.

– Hva har du tatt med deg av erfaringer fra Kirkens Nødhjelp?

– Nysgjerrigheten på hvordan folk møtes og hvordan folk løser ting. Kirkens sterke betydning i lokalsamfunnet og hennes viktige rolle for å skape gode levekår for alle. Blikket for ekskluderte og oversette. Åpenhet for ulike former for kristen spiritualitet. Samhandlingen med andre religioner, som buddhisme og islam. Dette er en utrolig ressurs når jeg besøker moskeer og templer i Norge, sier Sommerfeldt.

Grasrotarbeid

Hverdagen som biskop er ikke veldig preget av livsfjern verdighet, viser det seg. Mesteparten av tiden bruker han på å drøfte hvordan kirken kan inkludere mennesker som ellers oversees. Adventisten som blir sett på som vrang fordi hun ikke vil være med på kaffekosen på sykehjemmet. Asylsøkeren som fortviler over sin usikre hverdag. Den utviklingshemmede som ikke kommer seg på gudstjenestene. Konfirmanten som bekymrer seg over alt fra karakterer til utseende. Kirken skal romme alle, og ivareta de minste.

– Kirken har vært og er en av de store mobilisatorene av frivillighet i hvert eneste lokalsamfunn i Norge, men vi er for lite flinke til å stå frem samlet slik at offentligheten kan se og forstå dette. Det er i de fleste lokalsamfunn i Norge et stort gap mellom hva som er lovbestemte rettigheter og hva kommunen har kapasitet og mulighet til å gi av tjenester. Samhandling mellom kommunale tjenester og lokalkirken som aktør med frivillige er veien å gå. Her har erfaringene fra Kirkens Nødhjelp vært en viktig inspirator.

– Hva vil være den største utfordringen fremover?

– Den overordnede utfordringen er at vi utvikler et samfunn som legger så mye vekt på nytteverdi i kroner og øre. Da risikerer vi at flere mennesker blir marginalisert, sier Sommerfeldt. Vi må forme et samfunn som er godt for alle. For eksempel ved å inkludere nye nordmenn med ulik kultur og religion. Så ser vi at ungdommen bøyer under for prestasjonspress. I en av kommunene her i bispedømmet sier halvparten av jentene at de gruer seg til hver eneste dag, og skoleledere jeg snakker med sier at dette er en økende trend, sier Sommerfeldt. Seks til åtte av ti ungdommer konfirmerer seg i kirken. Det gir oss en stor mulighet og et betydelig ansvar å formidle alles menneskeverd uavhengig av prestasjon og ansvar for andre, f.eks. ved deltagelse i Kirken Nødhjelps fasteaksjon. Konfirmantene sier at det er så høyt under taket i kirka at det er plass til dem og tankene deres. Kirken er frihetens rom – noe som er interessant fordi tidligere generasjoner har opplevd kirkerommet som innskrenkende og ufri, sier Sommerfeldt.

Kortreist feltarbeid

Sommerfeldt har visitaser til kirken i 6–7 lokalsamfunn årlig for å inspirere og veilede lokalkirken til å ta tak i utfordringer i lokalmiljøet. – Ikke ulikt feltbesøk i Kirkens Nødhjelp, bare at jeg reiser til Halden og ikke til Sør-Sudan, spøker han. Men, savner han egentlig tiden da han arbeidet for hele verdens fattige, ikke bare de som sliter i Borg?

– Jeg hadde vært så lenge i Kirkens Nødhjelp at det var naturlig å slutte. Og kontroversene internt var håndtert, så jeg fikk en forsonet og fin slutt. Det ga en god følelse. Nå føler jeg at jeg er kommet tilbake til kjernekallet, tilbake til helheten, sier biskopen i Borg.

Tilbake