Kirkens Nødhjelp-magasinet
Andakt
Av Knut Refsdal. Generalsekretær i Norges Kristne Råd.
Vi lever i en verden som mange opplever som usikker. Det er nok å nevne stikkord som terrorhandlinger, som vi har sett nye og groteske eksempler på i året som ligger bak, flyktningsituasjonen, som er den største folkevandringen siden 2. verdenskrig, og klimakrisen, som krever helt andre svar enn de verdens politiske ledere så langt har vært i stand til å gi. Derfor er det mange som ikke lenger våger å ha forventninger til tiden som ligger foran, og som har avskrevet Guds tilstedeværelse i vår verden.
Det at tiden har blitt opplevd som usikker, er ikke noe nytt. For fem hundre år siden var det uro i kirken og det europeiske samfunnet. Noe nytt var i emning, et opprør mot det bestående, noe som skulle føre til at verden aldri mer skulle bli den samme. Ingen kunne helt forutse at Martin Luther skulle sette i gang en omveltning som skulle forandre hele Europa. Hans engasjement skulle føre til at kirken ble både splittet og fornyet.
Hvis vi går fram til begynnelsen av det forrige århundret, var det ingen som drømte om at alle i dag ville ha egen bil, at de fleste flyr når de skal ut på reise, at vi kan følge med på ting i tiden i samme øyeblikk som de skjer, at vi fra vårt eget hus kan kommunisere med folk fra hele verden på direkten. Min bestefar så knapt en bil før han var voksen, men før han døde, så han på TV i sin egen stue at mennesket landet på månen.
Hva kan vi lære av historien? Jo, blant annet dette: At den er full av overraskelser. At den aldri stopper opp. At historien ikke er forutbestemt, men at den styres av menneskers valg – uten at det dermed behøver å medføre at Gud ikke bryr seg, snarere tvert imot. At systemer og institusjoner kommer og går, er i stadig utvikling.
I tusen år har troen på Jesus og bekjennelsen til hans navn formet det norske samfunnet. Til grunn ligger troen på en Gud som ikke er fjern verken i forhold til menneskers liv eller historiens gang.
Det var et uttrykk som ble brukt da kristendommen ble innført i Norge for tusen år siden: Kristus og hans venn Olav. Kristus har hatt mange venner siden også. Noen av dem har satt sitt preg på Europa, som Martin Luther. Enda flere har oppmuntret og støttet, spredt tro, håp og kjærlighet, hjulpet medmennesker. De har vært som olje i historiens gang. De har gjort det mulig for historien å skride fram med mindre smerte enn hva som ellers hadde vært tilfelle.
Heldigvis finnes det Kristus-venner også i dag. Mennesker som bærer med seg troen på Jesus, og som lar denne troen være med på å prege og forme hverdagslivet, i form av praktisk nestekjærlighet, trøst og støtte for medmennesker som trenger det, og i form av et engasjement for å gjøre verden til et bedre sted å bo for flest mulig mennesker.
Det er også dette engasjementet som ligger bak fasteaksjonens 50-årige historie.
Tilbake