Kirkens Nødhjelp-magasinet
Tema: Bistand i krig og konflikt
Nord-Mali består av uendelig store ørkenaktige områder med spredt befolkning og hvor det er lett for kriminelle og væpnede grupper å stikke seg bort. Det har blitt skapt en situasjon med maktvakuum, hvor terroristgrupper har styrket sin posisjon og begår hyppige terrorhandlinger.
Angrepene er ofte rettet mot den internasjonale FN-styrken MINUSMA, de franske styrkene og den maliske hæren, men vanlige, sivile maliere er også ofre. Offentlig ansatte, tradisjonelle ledere og andre representanter for befolkningen i Nord-Mali og det sentrale Mali angripes og drepes av terrorister fordi de er mistenkt for å «samarbeide» med myndighetene eller med FN-styrken.
Det legges ut hjemmelagde veibomber der hvor terroristene antar at hæren eller andre de er ute etter, vil kjøre forbi, men virkeligheten er at disse veibombene ofte rammer sivile, handelsfolk og folk på vei til markedet.
I 2012 skjedde alt på én gang i Mali. Det var matmangel som følge av tørke og avlingssvikt. Væpnede opprørsgrupper mobliserte og okkuperte hele den nordlige delen av landet. Nye væpnede grupper med bånd til internasjonale terrororganisasjoner som Al Quaida kom til og etablerte et sharia-regime i de okkuperte områdene, samtidig som de ikke la skjul på ambisjonene om å gjøre hele Mali til en islamsk stat med sharia-lover.
Flere hundre tusen mennesker ble drevet på flukt. I den sørlige delen av Mali var folk frusterte og misfornøyde med det som skjedde i nord og med makthaverne generelt. Menige soldater og yngre offiserer begikk statskupp, deler av hæren begikk statskupp og den sittende presidenten måtte flykte fra landet. Ikke før en relativ stabilitet og konstitusjonell orden var gjenopprettet i den delen av landet som ikke var okkupert, så gjorde okkupantene et nytt fremstøt sørover idet de angrep Konna, en liten by i Mopti-regionen, midt i Mali. Da ba Mali Frankrike om hjelp til å slå tilbake terroristene, og en franskstøttet militærintervensjon ble iverksatt umiddelbart.
Nå, nesten fem år senere, er situasjonen i landet fortsatt sterkt preget av det som skjedde i løpet av noen hektiske måneder i 2012 og 2013. Mali har igjen en lovlig valgt president, og det har blitt undertegnet en fredsavtale mellom regjeringen og to allianser av væpnede grupper. Men på bakken er det fortsatt mangel på fred og sikkerhet – selv om partene er enige på papiret, så er det fortsatt uenighet og forvirring om hvordan tiltak skal iverksettes i praksis.
Alminnelig kriminalitet har også gode vilkår under disse forholdene. En del av fredsavtalen går ut på at medlemmer av de væpnede gruppene skal demobiliseres, og at partene skal organisere patruljer som skal ivareta folks sikkerhet i konfliktområdene, men dette utsettes stadig fordi partene ikke greier å bli enige.
Lovløshet og mangel på sikkerhet rammer befokningen hardt. Rundt 130 000 personer lever fortsatt som flyktninger i naboland, skoler har vært stengt siden 2012, lokale myndigheter og offentlige tjenester er fraværende mange steder, veier og annen infrastruktur er nedslitt og ødelagt, og det er vanskelig å drive handel og annen næringsvirksomhet på grunn av kriminalitet og lovløshet.
Særlig ser vi at situasjonen er vanskelig for kvinner og jenter. Fra før av er jenter og kvinner utsatt for kjønnsbasert vold som barneekteskap og tvangsekteskap, og man mener at dette har økt som følge av krisen. Store avstander og en rekke ulike væpnede grupper og aktører gjør det ekstra risikabelt for jenter og kvinner å forflytte seg, enten det er for å gå på skole, drive handel eller for å søke helsehjelp for eksempel i forbindelse med svangerskap og fødsler.
I Mali har 45 % av jentene blitt gift og født sitt første barn før de fyller 18, og komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel er viktigste dødsårsak for jenter mellom 15 og 19 år.
Kirkens Nødhjelps viktigste strategi for å kunne jobbe under disse forholdene er å ha lokalt personell og å samarbeide med lokale organisasjoner som kjenner situasjonen og har tillit i befolkningen. Dette er folk som fort kan fange opp signaler om at noe er galt og om noen kan utgjøre en mulig trussel mot sikkerheten til de ansatte og til befolkningen vi jobber med, og som fortløpende tilpasser arbeidsmåten etter forholdene. Våre lokale partnere klarer å opprettholde aktiviteter nær sagt overalt fordi virksomheten er basert på at folk gjør en innsats der de bor.
I Timbuktu-regionen jobber Kirkens Nødhjelp og partnere med tiltak mot kjønnsbasert vold og for å fremme reproduktiv helse i 38 kommuner. I hver kommune har 10 personer fått opplæring og blitt engasjert som lokale kontaktpersoner. Deres oppgave er å drive informasjon og opplæring av lokale kvinnegrupper i landsbyer og tettsteder, slik at kvinnegruppene kan få økonomisk støtte til egne aktiviteter som kan bedre forholdene for jenters og kvinners rettigheter og reproduktive helse.
Eksempler på resultater er at landsbyledere og religiøse ledere har blitt enige om lokale avtaler om å avlyse eller utsette barneekteskap til barna har fylt 18, har overtalt foreldre til å tilrettelegge for at jenter kan fortsette skolegangen, har etablert lokale «lyttesentre» hvor ungdom kan få tilgang til prevensjonsmidler, og hvor jenter og kvinner som har blitt utsatt for voldtekt eller er rammet av fistula, kan få hjelp til å den assistansen og oppfølgingen de trenger.
Den største utfordringen for arbeidet vårt i Mali er å komme seg rundt over store avstander i prosjektområdene og kunne følge med på at aktivititene går som de skal. På grunn av hyppige tilfeller av væpnet ran mot prosjektbiler bruker vi ikke lenger egne Kirkens Nødhjelp-biler. Biler leies i stedet lokalt. Prosjektmedarbeidere blir ofte utstyrt med motorsykler, men også disse er utsatt for tyveri. Langs Niger-elven brukes ofte tradisjonelle båter, og ellers forsøker prosjektmedarbeidere å planlegge i forhold til når det går noen form for offentlig transport til de stedene de skal til, ofte i forbindelse med markedsdager.
Tilbake