Kirkens Nødhjelp magasinet
Portrett: Klaus Sonstad
Da Klaus Sonstad satt i verdens største flyktningleir og intervjuet barn som hadde mistet foreldrene sine på bestialsk vis, grudde han seg til å komme hjem til Netflix og sin egen trygge familie.
Klaus Sonstad har tidligere vært i Zimbabwe med SOS Barnebyer, men turen til Bangladesh i forbindelse med Kirkens Nødhjelps julekonsert ble en mye tøffere opplevelse. Myndighetene i Bangladesh samler nå alle rohingya-flyktningene fra Myanmar i Kutupalong, en leir med 450.000 flyktninger (tall fra Inter Section Coordination Group i desember). UNICEF estimerer at 60 % av rohingya-flyktningene er barn, flere tusen av dem er foreldreløse. Sonstad møtte fire av dem i leiren, blant annet en 15 år gammel gutt med ansvar for småsøsknene sine.
– Jeg skulle egentlig bare intervjue broren hans på ti og satte meg ned i teltet hans. Da han skjønte at vi var kommet for å høre historien deres, begynte underleppa hans å vibrere. Han var fremdeles i overlevelsesmodus, men hadde sammen med bestemora ansvaret for familien. Ungdommen var brått blitt far i huset, sier Sonstad, som selv har en datter på 15.
– Håper ungene mine forstår en brøkdel av hva jeg opplevde i leiren når de ser det på TV. Det er vanskelig å tenke på at disse flyktningbarna ikke har noe, mens mine barn har alt man kan ønske seg. Samtidig hadde ungdommen i leiren et imponerende pågangsmot. De jeg snakket med var landbrukere, i Myanmar hadde de dyr og jord, og de var tydeligvis vant med å jobbe. Det var lyder fra aktivitet overalt. Det ble snekret og muret og bygget hvor enn du gikk, sier Sonstad.
For å komme til Kutupalong reiste Sonstad gjennom Cox’s Basar, et turistområde nær den myanmarske grense, som ikke lenger er like glamorøs som i sine glansdager.
– Vi reiste fra fattigdom til mer fattigdom, helt til vi endte opp hos de som har mindre enn null. Det gjorde stort inntrykk å se hvor mange det egentlig er som har havnet i en så håpløs situasjon. Da vi kom til leiren var det nesten bare å stoppe et tilfeldig menneske for å høre en forferdelig historie. Alle kunne de fortelle om grusomme opplevelser, sier Sonstad.
– Hva sjokkerte deg mest?
– Størrelsen på leiren, den er enormt svær, det var telt overalt, en uendelighet av midlertidige hjem, som bare var noen presenninger og bambusstokker. Det var vanskelig å se for seg at teltene skulle overleve et uvær, sier Sonstad.
Sonstad flyr ofte mellom Trondheim og Oslo. I klarvær skuer han ned på et Norge med store grisgrendte områder og tenker at all den uutnyttede plassen under ham kunne vært trygge hjem for trengende flyktninger.
I Bangladesh traff han et folk som ingen land vil ha.
– Det minnet meg egentlig litt om romfolket. rohingyaene er et folk i limbo, de er verken velkomne i Myanmar eller Bangladesh. Selv om Bangladesh viser raushet ved å ta imot dem, kommer de aldri til å bli en del av Bangladesh. Tolken vår hadde bodd i leiren siden 90-tallet. Det sier det meste, sier Sonstad og legger til:.
– På en måte forstår jeg det jo. Bangladesh er verdens tettest befolkede land, og nesten halvparten er selv fattige. Dessuten står de selv i fare for å bli klimaflyktninger i årene fremover.
– Hvordan så rohingyaene selv på fremtidsutsiktene sine?
– De spurte meg om Norge, og jeg fortalte at det var et land med kalde vintre, store øde områder og mye ressurser. Da noen ville vite om det var mulig for dem å komme til Norge, måtte jeg si som sant var: Sjansene er dessverre små. Hadde jeg kunne sagt at det var fordi vi måtte fokusere på mennesker i nød som var nærmere oss geografisk, ville det føltes bedre enn å vite hvor lite rause vi egentlig er, sier Sonstad.
På filmen som ble laget fra Bangladesh sier Sonstad gråtkvalt at han gruer seg til å komme hjem til norsk hverdag, Netflix og trygge omgivelser – og bli bedøvd og fortrenge det han har opplevd. Hvordan var det så å komme hjem, spør vi ham et par uke etter hjemkomsten.
– Det ble som jeg fryktet, verden her hjemme tok meg. Men jeg blir emosjonell når jeg prater om det, Etter at jeg kom hjem, tok gråten meg når jeg for eksempel la ungene. Jeg skjønte først ikke hvorfor, men det var selvsagt kontrasten til Bangladesh som ble SÅ stor. Heldigvis skulle jeg hjem og fortsette jobben for Kirkens Nødhjelp, og det føles bra, sier Sonstad, som stadig kommer tilbake til hvor viktig det er at folk gir fast til bistandsorganisasjoner.
– Så lenge mange gir fast hver måned, så bidrar man stort over tid. Snart har en million nordmenn Netflix. Tenk hva Kirkens Nødhjelp kunne gjort for den samme summen som disse abonnementene koster! Det er den kollektive bevisstløsheten som er ille. Om man bare gjør noe, om det så bare er å gi 200,- i måneden, så er det noe.
Å reise med Kirkens Nødhjelp er ingen dans på roser. Sonstad og teamet bodde på enstjernes hotell og uten at en eneste øl ble betalt, en edruelighet som ikke preget alle de andre organisasjonene de møtte i Bangladesh.
– Jeg ble stolt av nøkternheten til Kirkens Nødhjelp og imponert over å møte de ansatte der nede, som bor og jobber under slike forhold. Jeg følte jeg skulle dø bare i bilen til og fra (trafikken der nede var helt vilt kaotisk), og de gjør dette hver dag for å hjelpe de som ikke har noe, sier Sonstad.
– Hvorfor sa du ja da Kirkens Nødhjelp spurte?
– Jeg har alltid trodd at menneskeheten er en del av noe større, at alt henger sammen med alt, og at det betyr noe hvordan vi oppfører oss i forhold til skaperverket. Jeg er også fascinert av Jesus som historisk person. Dette snakket vi mye om da jeg jobbet med Are og Odin på NRK P3. Jeg har alltid visst om Kirkens Nødhjelp. Etter andre verdenskrig hjalp de tyskerne, og nå hjelper de muslimer som rohingyaene. Det er en veldig fin ting. At Kirkens Nødhjelp fokuserer på rettferdighet, kvinnekamp, kamp mot barnearbeid og menneskerettigheter liker jeg veldig godt. Det er en større jobb å endre tankesett enn å redde liv - en tyngre materie å gå inn i. Verden er et sted der mange har det vondt. Gjørma siver inn over støvlene mine, og jeg har vadestøvler på. Fremtiden ser utfordrende ut, sier Sonstad.
Tilbake