Kirkens Nødhjelp

01 2019

Siste tur til dødens juv?

Siste tur til dødens juv?

Folk i Bero tror fortsatt på det som er for godt til å være sant. Men mens landsbyen venter, må Tizita enda en gang ut på den livsfarlige jakten etter vann.

Bero består av spredte hus med blikktak bygget ved små åkerlapper som venter på regntiden. Landsbyen er omgitt av de forrevne åsene, brede terrassene og bratte skrentene som er typisk for landskapet i Minjar Shenkora-distriktet, drøyt 150 kilometer sør for Etiopias hovedstad Addis Ababa. Den eneste kilden til rent vann er en bekk i bunnen av et bratt juv i Bisan Guracha, et par kilometer fra Bero. Det er livsfarlig å klatre ned i juvet, men innbyggerne i Bero har ikke noe valg.

To mislykkede forsøk

Oppe i landsbyen venter flere enn 300 familier på det de håper skal vise seg å være sant. Noen uker tidligere har et team av geologer og vanneksperter gjennomført studier for å finne tegn til en vannkilde nær landsbyen. To forsøk på å bore en brønn har allerede vært mislykket. Så denne gangen er optimismen mer forsiktig.

LYS: Tizita Genene (19) har stått opp klokken fem hver morgen for å hente vann siden hun var sju. Nå håper hun at fremtiden skal bli lysere.LYS: Tizita Genene (19) har stått opp klokken fem hver morgen for å hente vann siden hun var sju. Nå håper hun at fremtiden skal bli lysere. Foto: Hilina Abebe / Kirkens Nødhjelp.

Dødsjuvet

Tizita Genene var bare sju år gammel den første gangen hun ble med nabokvinnene til Bisan Guracha for å hente vann i bunnen av det bratte juvet. Som eldste datter i familien var det hennes oppgave å hente vann. Klokken var fem, og solen var i ferd med å stå opp. Den knausete, bratte stien var en utfordring for de små føttene hennes. Men hun hadde ikke annet valg enn å lære seg hvilke knauser og stener man kunne holde seg fast i. Dette skulle bli hennes daglige rutine de neste årene.

Nå er Tizita 19 år gammel. Hun har fire småsøsken, og hun står fortsatt opp før solen for å hente det livsfarlige vannet som er så livsviktig for hele familien. Hun forteller at hun falt én gang, men heldigvis slapp hun fra hendelsen med skrekken – og småskader. Andre var ikke like heldige.

– Vi mistet en ung gutt for noen år siden. Andre har brukket ben og armer, og kameler, esler og andre husdyr har også mistet fotfestet og blitt skadet eller drept.

PERSONLIG: Tadesse Ketema (36) har gitt en del av åkeren sin til lokalsamfunnet i håp om at Bero endelig skal få rent vann fra en brønn. Hans egen søster opplevde marerittet til alle unge jenter da hun var på vei ned i juvet for å hente vann.PERSONLIG: Tadesse Ketema (36) har gitt en del av åkeren sin til lokalsamfunnet i håp om at Bero endelig skal få rent vann fra en brønn. Hans egen søster opplevde marerittet til alle unge jenter da hun var på vei ned i juvet for å hente vann. Foto: Hilina Abebe / Kirkens Nødhjelp.

Ville esler og kidnappere

Det er ikke bare selve stien som truer de som skal hente vann, flere av dem barn. En periode måtte de passe seg for ville esler som kunne angripe dem. Og Tizita vet at det kan skjule seg menn bak buskene som overfaller og bortfører jenter for å gifte seg med dem.

Med de tomme vannkannene tar turen ned til vannkilden omtrent 40 minutter. Tizita bruker en gummislange til å fylle jerrykannene med vann fra bekken. Kannene har blitt større i takt med at Tizita selv har blitt eldre, sterkere og mer rutinert.

Med fulle vannkanner kommer ikke eslene seg opp på den samme stien som de kom ned. Omveien de må bruke tilbake er sikrere, men den tar mer enn to timer.

Ikke flere å miste

Da sønnen Zeyede ble truffet av steinras på vei ned i juvet for å hente vann, bestemte foreldrene seg for at de ikke hadde flere barn å miste.

Gezahegn og kona Tewabech er foreldrene til gutten som mistet livet på vei ned i juvet. Foreldrene må fortsatt svelge gråten når de forteller om hendelsen som vil prege resten av livene deres. Gutten deres gikk for å hente vann, men kom aldri tilbake. De fikk vite at han ble truffet av en stein som løsnet lenger oppe i juvet og drepte ham momentant.

– Vi fant kroppen hans i nærheten av bekken. Vi begravde ham ved St. Mikael-kirken i Bero, forteller Gezahegn. Det er tydelig at det fortsatt gjør vondt å snakke om ulykken.

MISTET SØNNEN: Da sønnen Zeyede ble truffet av et steinras og drept på vei ned i juvet, sendte Gezahegn og kona Tewabech resten av barna av sted til en by i nærheten for å bo og gå på skole i trygghet.MISTET SØNNEN: Da sønnen Zeyede ble truffet av et steinras og drept på vei ned i juvet, sendte Gezahegn og kona Tewabech resten av barna av sted til en by i nærheten for å bo og gå på skole i trygghet.MISTET SØNNEN: Da sønnen Zeyede ble truffet av et steinras og drept på vei ned i juvet, sendte Gezahegn og kona Tewabech resten av barna av sted til en by i nærheten for å bo og gå på skole i trygghet. Foto: Hilina Abebe / Kirkens Nødhjelp.

Etter Zeyedes død ønsket Gezahegn desperat å forlate Bero. Han orket ikke tanken på at Zeyedes skjebne skulle ramme noen av de andre søsknene. Men han og kona hadde ikke mulighet til å forlate landsbyen, der familiens jord og levebrød befinner seg. I stedet sendte de barna av sted for å bo og studere i en annen by. Med barna i trygghet ble det aldrende ekteparet igjen i Bero.

– Her er vi, og vi drikker fortsatt det samme vannet, sier Tewabech.

Bønn om en brønn

Landsbyen samles ute på en jordlapp for å be om vann. For bonden som har ofret jorden sin for vannet, er landsbyens vannproblem personlig.

Et titalls menn har samlet seg rundt en jordlapp. De venter på en lastebil. Mennene har tidligere gravd og fylt igjen hull i veien for å gjøre det lettere for det store kjøretøyet å ta seg frem til landsbyen. Og for en gangs skyld ber de om at det tørre været skal holde seg, så veien ikke blir til et gjørmebad.

Når lastebilen endelig dukker opp, setter mennene straks i gang med å hjelpe til å laste av det tunge boreutstyret. Spenningen stiger mens teamet som opererer boreriggen, gjør seg klare til å starte. Senere på ettermiddagen samler de seg og fordeler oppgaver, slik at arbeidet skal bli mest mulig effektivt. Mennene fra landsbyen deltar ikke selv i boringen, men noen skal sørge for drikke til arbeiderne, og andre skal ta med mat.

Ut av kirken

Mens solen stiger på himmelen morgenen etter, kommer et høytidelig opptog med prester i lange kapper, bærende på et stort kors. Men denne gangen går ikke prosesjonen inn i kirken, men ut av den, til stedet der borearbeidene er klare til å begynne.

Kvinner og menn, barn, unge og eldre – hele landsbyen har samlet seg til bønn. Bak dem står boreriggen klar, og foran dem er punktet der geologene mener det kan være en mulighet for å finne vann. Stemningen er oppspilt håpefull, men også anspent nervøs. Kan det virkelig være vann langt der nede i bakken, midt i landsbyen?

Etter bønnen velsigner prestene punktet der hullet skal bores. Så plasseres boret over punktet og settes i jorden.

VETERAN: Kidane Aklilu er sjef på boreriggen fra Kirkens Nødhjelps lokale partner. Han har 29 års erfaring og vet at det aldri er noen garanti for at arbeidet gir resultatet alle desperat ønsker seg: rent vann.

VETERAN: Kidane Aklilu er sjef på boreriggen fra Kirkens Nødhjelps lokale partner. Han har 29 års erfaring og vet at det aldri er noen garanti for at arbeidet gir resultatet alle desperat ønsker seg: rent vann. Foto: Hilina Abebe / Kirkens Nødhjelp.

Personlig vannproblem

En av dem som er samlet til bønn, er Tadesse Ketema (36). Han livnærer seg ved å dyrke nettopp denne jordlappen som han står på nå, sammen med hele landsbyen, prestene, boreriggen og mannskapet. Til vanlig dyrker han løk, hvete og teff, en lokal kornsort som brukes i det tradisjonelle etiopiske brødet injera. Men denne gangen har han ikke klargjort akkurat denne jordlappen til dyrking. Da han fikk vite at åkeren hans var stedet der det kunne finnes vann, ga han en del av jorda til lokalsamfunnet, slik at brønnen kunne bores og bygges her.

Bortført

For Tadesse er vannproblemet i Bero personlig. For ti år siden ble hans 13 år gamle lillesøster bortført da hun var på vei til Bisan Guracha for å hente vann i bunnen av juvet. Tadesse la på sprang etter kidnapperne da han fikk høre om hendelsen, men de hadde fått et for stort forsprang. Søsteren ble tvunget til å gifte seg med kidnapperen, men etter noen år ble ekteskapet oppløst.

Nå står Tadesse sammen med faren Ketema Gebre Mariam (70) og resten av landsbyen og ser boremannskapet håndtere den tunge boreriggen. Det vil ta en dag eller to å finne ut om det faktisk er håp om å finne vann.

80 meter

Sjefen på boreriggen har boret etter vann i 29 år. Men fortsatt er nervene på høykant mens meter etter meter med metallbor forsvinner ned i jorden.

– Dette er et av de tilfellene der du ikke kan gi lokalbefolkningen forhåpninger, sier Kidane Aklilu. Han er leder for teamet som opererer boreriggen. Mannskapet jobber for Kirkens Nødhjelps lokale partner, som er den humanitære organisasjonen til Etiopias ortodokse kirke.

Bortsett fra korte, konsise beskjeder til teamet jobber Kidane i stillhet. Det er morgenen etter at boringen startet. De eneste tegnene til at boret beveger seg nedover i bakken, er at det fra tid til annen spruter gjørme opp fra borehullet. Kidane og resten av mannskapet ser ikke ut til å legge merke til at de får gjørmeflekker på klærne, i ansiktet og i håret.

Nervøsiteten er til å ta og føle på. I løpet av den andre dagen når boret ned til 60 meters dyp, men ifølge geologene skal de enda 20 meter ned i bakken.

Den tredje dagen

Klokken nærmer seg fem om ettermiddagen den tredje dagen. Nesten hele landsbyen er samlet rundt boreriggen. De venter tålmodig på at noe skal skje, selv om de ikke aner når.

Da lyden fra boret forandrer seg, skjønner alle at noe holder på å skje. Det høres ut som om boret har fått mindre motstand og roterer lettere. Og så skjer det.

FRILUFTSGUDSTJENESTE: Prestene samler seg ved punktet der boret straks skal arbeide seg 80 meter nedover i bakken på jakt etter vann. De velsigner stedet som geologene har pekt ut, og ber om at boringen skal gi resultater.FRILUFTSGUDSTJENESTE: Prestene samler seg ved punktet der boret straks skal arbeide seg 80 meter nedover i bakken på jakt etter vann. De velsigner stedet som geologene har pekt ut, og ber om at boringen skal gi resultater. Foto: Hilina Abebe / Kirkens Nødhjelp.

Plutselig står vannspruten opp av hullet. Det stiger mot himmelen, sammen med jubelskrikene.

– Elelelelele! Dette er øyeblikket befolkningen i Bero har ventet på hele sine liv. Bønnene deres er hørt.

Takket være givere, støttespillere og et engasjert lokalsamfunn har Kirkens Nødhjelp sørget for bærekraftig tilgang til rent, trygt drikkevann til Tizita og innbyggerne i Bero.

– Dette vannet gir meg håp. Jeg tror våre brødre og søstre vil få mulighet til å gå på skolen og nå sine mål. De kommer til å slippe å gå gjennom alt det vi har måttet gå gjennom. Nå som vi har vann, tror jeg mange ting kommer til å bli forandret for oss, sier Tizita.

Tilbake