Kirkens Nødhjelp magasinet
Vi har akkurat gått inn i et nytt år med blanke ark som skal fylles ut. Samtidig har vi lagt bak oss et år hvor arkene har blitt dekket av håp og klare krav fra ungdommer, men også av politiske tilbakesteg og en lang liste med naturkatastrofer.
2019 var året da syklonen Idai raste gjennom Sørøst-Afrika, og enorme skogbranner gjorde regnskog om til røyk. Det var året da befolkningen i mange afrikanske land nok en gang opplevde langvarig tørke, og folk i Sørøst-Asia ble rammet av en intensiv orkansesong. Hetebølgen i India nådde 50 grader, og millionbyen Chennai gikk tom for drikkevann. En av de verste naturkatastrofene i moderne tid, orkanen Dorian, skapte enorme ødeleggelser på Bahamas. Og ennå kunne vi nevnt mye mer.
2019 var året da en klimarapport fra FN slo fast at vi er på stø kurs mot en global oppvarming på 3,2 grader. Det er over dobbelt så mye som målet i Parisavtalen, som er at vi skal holde oss under 1,5 grader oppvarming. Hvis temperaturen på jorda stiger med 3,2 grader, vil det bety vannmangel, matmangel og at store områder der det i dag bor mennesker, vil bli ubeboelige. Mot slutten av 2019 endte FNs klimatoppmøte uten enighet om hvordan dette skal håndteres.
Men 2019 var også året Greta Thunberg tok verden med storm, og millioner av ungdommer skolestreiket. EUparlamentet vedtok klimakrise, som en direkte konsekvens av skoleelevenes krav. Verdens største multilaterale finansieringsinstitusjon, EIB, bestemte seg for å fase ut fossil energi og støtte opp om investeringer på 10 000 milliarder i klimatiltak og bærekraft. Hjemme i Norge har tusenvis brølt for klimaet, og regjeringen har lovet at de skal sette et høyere klimamål. Det norske folk har sagt i en undersøkelse at klima er den viktigste saken når de skal stemme.
Ting går altfor sakte, men 2019 bar preg av å være et positivt vendepunkt i kampen for å stanse klimakrisen. Mennesker har en evne til å ødelegge, men vi har også evnen til å reparere det ødelagte. Det er akkurat ved dette veiskillet vi står nå. Vi må kutte utslippene for å bremse klimaendringene, og vi må tilpasse oss de endringene vi vet vil å komme.
Kjære Erna. Fattige mennesker blir rammet av tørke og vannmangel. Det er urettferdig. Norge må gi mer penger til håndtering av klimakrisen i fattige land. Slik lyder det politiske kravet i årets fasteaksjon, som du kan signere på fasteaksjonen.no. Vi klarer nemlig ikke å stanse klimakrisen uten å ha to tanker i hodet samtidig: utslippskutt og klimatilpasning. Hele verden blir rammet av klimaendringene, men de fattige landene blir rammet hardest og trenger umiddelbar hjelp til å tilpasse seg en ny klimavirkelighet. Her er fem grunner til at Norge bør gi mye mer penger til klimatilpasning i fattige land enn vi gjør i dag:
Vi vet ikke akkurat hvor og når fremtidens klimakatastrofer vil komme, men vi vet at det vil bli stadig mer ekstremvær i årene framover. Vi vet at det kommer til å handle om høyere temperaturer, havstigning, heftige stormer og uforutsigbar nedbør. Og vi vet at konsekvensene vil bli mangel på rent vann og mat, og at hus og infrastruktur blir ødelagt. Når katastrofer er varslet, er det eneste ansvarlige å beskytte seg mot dem.
Det er mye mer økonomisk å sikre et hus mot flom og sterke vinder enn å måtte bygge et nytt hus når skaden først har skjedd. Det samme gjelder bygging av brønner og vannpumper i områder som er sårbare for tørke, versus å vente med dette til katastrofen er et faktum og samfunnet er i krise. Ifølge rapporten Adapt now vil det være fire ganger mer lønnsomt å iverksette tiltak for klimatilpasning enn å reparere i etterkant av katastrofen.
I rapporten Norway’s Fair Share har forskere regnet seg fram til Norges rettferdige klimaansvar. Basert på våre historiske utslipp og vår betalingsevne konkluderte de med at Norge bør gi 15 milliarder kroner til klimatilpasning i fattige land. I 2019 ga Norge 500 millioner kroner til tilpasning over statsbudsjettet. Det er en god start, men skal vi sammenligne med Norges historiske ansvar for klimaendringene, er det ikke nok.
De fattige landene ligger i områdene som er mest utsatt for ekstremvær, og i tillegg har de minst ressurser til å tilpasse seg klimaendringene. Når tørken vedvarer, har ikke en fattig familie økonomi til å kjøpe importert mat eller rent drikkevann. Denne familien vil også ha store vanskeligheter med å bygge et nytt hus dersom hjemmet blir ødelagt av flom eller orkan. Samtidig er det disse menneskene som har bidratt minst med klimagassutslipp. For eksempel slipper en nordmann ut 8,44 tonn klimagasser årlig, mens en etiopier slipper ut 0,13 tonn.
Norge er et av verdens rikeste land. Vi har helt enkelt råd til å hjelpe fattige land med å tilpasse seg klimaendringene. Det handler om prioriteringer og politisk vilje. Klimaendringene vil komme, det vet vi. Og vi vet at vi er medskyldige i at det skjer. Nå har vi muligheten til å bøte på skaden og bidra til at mennesker i fattige land kan overleve og leve verdige liv til tross for stadig mer ekstremvær.
Det er ikke alle arkene i 2020 som er blanke. Noen politiske beslutninger som allerede er tatt, vil få konsekvenser for året vi er inne i. Klimagasser som alt er sluppet ut, vil endre klimaet med de konsekvensene det innebærer. Men innimellom de utfylte arkene har vi store muligheter. For er det en ting 2019 viste, er det at folkelig engasjement nytter. Sammen kan vi påvirke politikerne til å føre en klimarettferdig politikk og prioritere klimatilpasning i fattige land.
Vi kickstarter med fasteaksjonen og kravet om at statsminister Erna Solberg må sette av betydelig større summer til klimatilpasning for dem som trenger det mest – det være seg en familie i flomutsatte Bangladesh eller ungdommer i tørkeutsatte Etiopia. Husk å signere kravet på fasteaksjonen.no.
Tekst: Anne Marte Sundnes Skaland.
Illustrasjon: Johan Reisang og Ela Buria