Kirkens Nødhjelp magasinet

01 2020

Vannet fikk Bate tilbake på skolebenken

Fasteaksjonen 2020

Vannet fikk Bate tilbake på skolebenken

14-åringen kommer slentrende mot oss omgitt av kompiser. Han ler og tøyser, for guttegjengen har nettopp reddet alle dyrene ut av naboens grønnsaksåker. Midt i regntiden stikker de nemlig av og ødelegger alt som vokser og gror. Tramper i vei. For over ett år siden satt ikke latteren like løst.

FARLIG VANN

Vi er på vei til 14 år gamle Bate Gemedo. For å komme til landsbyen hans må vi kjøre på dårlige veier, som det viltre regnet har herjet med. Broa over til landsbyen er ødelagt av den strie elva, og kun noen spinkle trepinner får folk trygt over. – Regntiden er tung. Det er vanskelig å gå, og ofte har vi ikke så bra sko. Da er det slitsomt å gå i leire som glir. Veiene blir ødelagt, og vi kommer oss ikke frem, forklarer Bate når han møter oss ved elva. Bate bor i Beseko i Etiopia. Her bor det 8000 mennesker. Men det kunne vært færre. For noen år siden begynte nemlig folk å flykte. De ble rett og slett syke av vannet. Den eneste vannkilden de hadde, gjorde dem dårlige. De delte den med dyr og insekter, avføring og skitt. Blodig diaré og alvorlige sykdommer gjorde at de ikke turte å bo der lenger. Men så fikk de rent vann av Kirkens Nødhjelp i september 2018.

Da folk ble syke av skittent vann, visste 14 år gamle Bate hva han skulle bruke livet sitt til.

LEGEDRØMMEN

En av dem som digger at de har rent vann i landsbyen, er Bate. Han er nemlig en utrolig travel gutt. I tillegg til å ha mange plikter hjemme elsker han fotball. Og han elsker å svette. Da er det godt med rent vann. – Jeg trener mye, det liker jeg. Både for å holde meg i form og fordi det er gøy. Spesielt liker jeg å spille fotball når det er mye stress hjemme og mye å gjøre. Da trenger jeg å komme meg bort litt, og da hjelper det å svette. Etter at de fikk rent vann, ble helsen til folk bedre også, understreker han. – Det er utrolig viktig med rent vann, for det holder oss friske, smiler han. Å få vann til landsbyen har ikke bare vært enkelt. For at Bate og landsbyen hans skulle få vann, måtte Kirkens Nødhjelp bore en 120 meter dyp brønn. 16 kilometer med rør måtte graves ned og strekkes til landsbyen.  Nå har de 14 vannstasjoner, og 68 hus har fått innlagt vann på gården. Befolkningen har i tillegg lært masse om hygiene og hvordan de skal oppbevare og bruke det rene vannet. – Det har vært en stor forandring her etter at vi fikk vann, forteller Bate.

Da alle ble syke rundt ham, bestemte han seg for å ta grep. Etter å ha droppet ut av skolen i to år for å hjelpe familien sin har han satt seg på skolebenken igjen. Han drømmer om å bli lege, slik at han kan hjelpe syke folk – slik de fikk hjelp da vannet ødela helsen deres. – Som lege kan jeg være til hjelp for familien min, og jeg kan hjelpe folk i landsbyen min. Jeg kan kurere folk fra sykdommer, og jeg kan redde liv. Jeg vil gjerne forandre livet mitt og lære mest mulig, forklarer han. Bate bor sammen med foreldrene sine, besteforeldre og sju søsken. I et lilla hus med en stor hage. De har fem kuer, to esler og en okse. –  Jeg er veldig glad i landsbyen min. Vi har mat, og jeg har en fantastisk familie. Her er det lite bråk, og vi drikker ofte kaffe hos hverandre. Midt på gulvet i stua sitter mamma og lager tradisjonell etiopisk kaffe. Hun brenner bønner, kverner og heller dem i det kokende vannet. – Jeg synes det er bra at alle hjelper hverandre her. Naboene våre er vennlige, og vi er ofte sammen.

TRAVEL GUTT

14-åringen har ikke problemer med å få dagene til å gå. Hver morgen henter han drikkevann og vann til vask og rengjøring. Etter skolen må han se til dyrene og hjelpe til i åkeren. – Når jeg ikke hjelper min egen familie, hjelper jeg vennene mine med oppgavene de har hjemme. Han er utrolig sosial, og når han ikke spiller fotball eller hjelper til hjemme, henger han med venner. – Da tuller vi litt og rir på eselet. Det er litt sta, så jeg må gi det noen rapp på baken. Noen ganger snakker vi om jenter også. Det er mange vi synes er pene, flirer han.  Det er lett å se at han er en av gjengen, der de går klistret til hverandre nedover gata. Forbi kuer, hus med blikktak og store vanndammer. I en 14-årings hengslete kropp. – Jeg liker å være med vennene mine. Alle her respekterer hverandre og tar vare på hverandre. Latteren og smilet sitter løst. Men også alvoret. Det er mye å gjøre for en ung gutt. Allikevel er det rom for drømmer og håp om en bedre fremtid. – Vi har ikke så mye, men vi har hverandre, sier han.


Bate bor sammen med søsknene sine, og han er veldig glad i familien sin. Før de fikk vann til landsbyen måtte de droppe ut av skolen, men nå er de tilbake på skolebenken. Her ser du dem i stua i huset sitt.

Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland. 

Tilbake