Kirkens Nødhjelp magasinet
Under borgerkrigen i Libanon var hun som liten jente flyktning i Syria. Hele sitt voksne liv har hun brukt til å hjelpe andre i samme situasjon. – Det handler om å gi mennesker håp, sier Ruba Khoury, leder for Kirkens Nødhjelps arbeid i Libanon.
– Eksplosjonen i august tok oss tilbake til krigen. Til følelsen av at systemet, landet vårt, ikke klarer å beskytte oss eller ta vare på en befolkning.
Ruba Khoury sitter på Kirkens Nødhjelps kontor i sentrum av Beirut. 4 august 2020 ble lokalet smadret da nær tre tonn høyeksplosivt ammoniumnitrat gikk i lufta i havneområdet ikke langt unna. Eksplosjonen førte til død, lemlestelse og hundretusener av hjemløse. I en by og i et land som lenge før eksplosjonen var preget av økonomisk og politisk kollaps, skyhøy arbeidsledighet, økende fattigdom og koronaepidemi. Hadde Ruba eller noen andre i staben vært på kontoret denne sene ettermiddagen, kunne det gått fryktelig galt.
– En av våre ble nokså hardt skadet hjemme, men var tatt hånd om. Da jeg hadde fått kontakt med alle unntatt én, ble jeg redd. Virkelig redd, sier Ruba og minnes med gru tilbake til august i fjor. Til alt hell gikk det bra med både kolleger og hennes nærmeste. Men sjokket sitter fortsatt i.
– Det verste er lyd, og da umiddelbare minner, av enorme mengder knust glass. Fortsatt blir jeg skjelven og uvel.
Som enebarn vokste hun opp i Koura, et distrikt helt nord i Libanon. En oppvekst preget av borgerkrig, flukt og frykt.
– Etter så mange år sitter krigen fortsatt godt i og preger meg. Vi mistet både familiemedlemmer og venner. Jeg måtte stadig bytte skoler. Det var ustabilitet og usikkerhet, sier Ruba. Da hun var bare fire år gammel flyktet den lille familien over grensen til Syria.
– Selv om jeg var liten, husker jeg godt at folk var veldig vennlige. Vi ble tatt godt imot og fikk hjelp fra så mange. Jeg kjenner fortsatt på takknemligheten og har gode venner i Syria fra denne tiden, forteller Ruba og legger til at opplevelsene nok bidro til senere valg i livet.
– Som flyktning fikk jeg kjenne på behovet for hjelp og beskyttelse, men vel så mye på viktigheten av å kunne opprettholde håpet om en bedre framtid. Særlig det siste tror jeg var sentralt da jeg skulle velge yrkesvei. Moren min jobbet i en bank og satt alltid bak et stort skrive-
bord. Det virket veldig kjedelig og var det siste jeg ville, sier Ruba og ler. Siden den gang har hun jobbet i flere av verdens største humanitære organisasjoner, de siste årene som leder av Kirkens Nødhjelps arbeid i Libanon. I tillegg koordinerer hun også innsatsen til et stort antall organisasjoner i krisen som preger landet.
I tillegg til store indre problemer huser Libanon halvannen million syriske flyktninger og fortsatt et par hundre tusen palestinere med samme status. Det er en betydelig hjelp fra et knøttlite land med knapt sju millioner egne innbyggere.
– I møte med mennesker vi hjelper forteller jeg ofte at jeg selv har vært flyktning. Det tror jeg kan bidra til å gi noen håp: Når selv en fattig flyktning kan ende opp med å lede arbeid i store internasjonale organisasjoner, da kan det være håp for meg også et sted der framme.
De siste to årene har Libanons egen befolkning fått kjenne stadig sterkere på kriser og nød. Kirkens Nødhjelp har blant annet sørget for å rehabilitere ødelagte hjem, kjørt ut mat og gitt psykososial støtte.
– Jeg tror vi libanesere har en iboende vilje til positivitet i oss. Selv når det røyner på. Men av og til mister vi håpet. I en ellers så krevende tid ødela bomben drømmene våre. Begge barna mine spør seg nå om det er noen framtid igjen i Beirut, og om de ikke, i likhet med så mange andre, skal flytte til et annet land. Det er vondt, men jeg forstår dem, sier Ruba og understreker samtidig at behovet for Kirkens Nødhjelp og andre organisasjoner er viktigere enn på svært lenge.
– Noe av det som gjør meg aller mest stolt av å jobbe i Kirkens Nødhjelp, er den dype respekten for menneskene vi hjelper. Den følelsen fikk jeg veldig raskt da jeg begynte i organisasjonen, og jeg opplever det samme hele tiden blant mine dyktige og hardtarbeidende kolleger: Uansett hvilken situasjon man befinner seg i, er alle mennesker like mye verdt og skal behandles deretter. Det er menneskeverd i praksis. Og akkurat det kan verden aldri få nok av.
Ruba i samtale med Souad og George Habib, som mistet hjemmet sitt og absolutt alt de eide i den katastrofale eksplosjonen i Beirut. De fikk tak over hodet og alt de trengte for å klare seg fra Kirkens Nødhjelp.
Tekst: Arne Grieg Riisnæs. Foto: Håvard Bjelland.
Tilbake