Kirkens Nødhjelp magasinet
Sudans historie er full av kriger, tørkekatastrofer og hungersnød. Men når flyktninger fra nabolandene banker på døra, åpner de grensene.
I våre 50 år i landet har vi sett hvordan grenser åpnes for folk i nød. Helt siden 1971 har vi vært på bakken, hovedsakelig i sør i det som i dag er Sør-Sudan, tett på konflikter, krig og katastrofer.
– Ære være Sudan, som nå åpner grensene sine. Sudan er kjent for stor gjestfrihet, og det viser de virkelig nå ved å holde grensen sin åpen for alle flyktningene, sier Berte Marie Ulveseter, land-
representant i Sudan.
Hun har siden konfliktene i Tigray i Etiopia startet på tampen av fjoråret, jobbet med å sikre rent vann, psykososial hjelp og et sted på bo for flere tusen flyktninger.
Sudan har fra før to millioner internt fordrevne og 900 000 flyktninger. Man frykter at over 200 000 kan komme fra Etiopia.
Selv om Sudan har enorme behov, har grensene vært åpne for folk i nød fra Eritrea, Tsjad, Etiopia, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk.
– Dette kommer i tillegg til alle prøvelsene Sudan har vært gjennom, som blant annet covid-19 og flom. Dette er krevende for et av verdens fattigste land, som sliter med skyhøy inflasjon, politiske konflikter og allerede har mange flyktninger, forklarer Ulveseter.
En av dem som kjenner Sudan godt, er Stein Villumstad. Hans første møte med landet var i 1986. Da borgerkrigen herjet, ble folk sultet ut som en krigstaktikk, landeveier ble stengt, og det var nærmest umulig å komme frem med hjelp.
– Jeg forstår hvorfor mange har landet under huden. Det er noen som har sagt at har du en gang drukket av Nilens vann, vil du alltid vende tilbake. Folket, naturen og historien er annerledes og fascinerende.
Landet ble kolonisert av Storbritannia og Egypt og er attraktivt på grunn av bomullsplantasjer, gullgruver og store kornområder. Men det er fattigdom og nød, krig og konflikt, kamper mellom nord og sør og hungersnød og vannmangel i landet.
Kirkens Nødhjelp måtte gå nye veier for å få hjelpen frem i Sudan, forteller Villumstad. Da alt var stengt og krigen herjet, måtte vi bli gode på samarbeid. Vi måtte bygge relasjoner med folk på bakken, kirker og lokale partnere.
Mye av Kirkens Nødhjelps arbeid i dag er tuftet på erfaringer man gjorde seg i Sudan. Å jobbe partnerbasert ble en strategi. Sammen med lokale partnere kommer vi frem, noe vi også har sett under covid-19 når landegrenser har vært stengt. Og slik vi gjør på grensen til Etiopia i dag.
– Takket være tettere samarbeid med partnere kom vi inn i geriljakontrollerte områder, kunne gi nødhjelp til begge parter og spille en viktig rolle i fredsarbeidet som sikret et selvstendig Sør-
Sudan, sier han.
Når vi nå ser bildene av folk som strømmer over grensa fra Etiopia i dag og flere tiår gamle bilder fra Sudan, er det mange fellestrekk.
– Nå i denne situasjonen åpner Sudan igjen grensene sine for flyktninger. Her i Norge er det et parti som ønsker null flyktninger, og så ser du til Afrika, der land etter land tar imot hundretusenvis. De gjør det beste ut av det og aksepterer det. Det har vi mye å lære av, sier Villumstad.
Kari Øyen er Kirkens Nødhjelps landrepresentant i Sør-Sudan. Hun er ikke i tvil når hun skal si hva hun liker aller best med landet.
– Folka, folka, folka. Folk i Sør-Sudan har en utrolig overlevelsesevne til tross for alt de har vært igjennom. De har gjennomlevd mange år med konflikt, mange har lite mat, ofte knapt et måltid per dag. Livet er en kamp for å overleve. Naboer hjelper hverandre der de kan. Der har vi mye å lære i nord.
Også hun er imponert hvordan nabolandene åpner grensene.
– Det at nabolandene hjelper hverandre med flyktninger, gjør at landene også bindes tettere sammen. Sudan tar imot flyktninger fra Sør-Sudan og Etiopia, Etiopia tar imot flyktninger fra Somalia, Eritrea og Sør-Sudan. Uganda tar imot flyktninger fra DRC og Sør-Sudan. Men det er også krevende fordi de allerede har små
ressurser.
50 år på bakken har gitt oss både kunnskapen og erfaringen vi trenger i kampen mot alt fra klimaendringer, konflikter, covid-19 og flom. Men de humanitære behovene er enorme, noe flukten fra Tigray til Sudan har vist. Derfor kjemper vi hver eneste dag for en rettferdig verden, slik at vi kan forandre. For andre. ν
Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland, Kristin Berg og Kirkens Nødhjelps arkiv.
Tilbake