Kirkens Nødhjelp magasinet
Håp i en dråpe vann
Drømmen om utdanning og legestudier brast for fjorten år gamle Tiyankhulenji Richard. Familien hennes har ikke lenger råd til skolebøker, uniform eller eksamensavgift.
Hun er ikke vanskelig å få øye på der hun går over jordene i landsbyen Dama i Malawi. Høyreist og flott med moteriktige klær og rosa spenne i håret. Smilet sitter løst, og hun har akkurat hørt på musikk i skyggen av et tre sammen med venninnene Justina og Cathleen.
For kort tid siden var det lite som skilte Tiyankhulenji fra ungdommer flest, men det har brått snudd.
Tiyankhulenji Richard bor i en liten landsby uten strøm eller rent vann i et land som er rangert som et av verdens verste når det kommer til ulikhet mellom kjønn. Det er et land med en høy andel barneekteskap og skadelige skikker. Under pandemien har antall barneekteskap i Malawi økt fra tolv til femti prosent flere steder.
Når jenter dropper ut av skolen, blir de ofte giftet bort fordi foreldrene ikke har råd til å ha dem hjemme.
Tiya, som hun kalles blant venner, vil aller helst gå på skolen.
– Jeg er så glad i å lese bøker på språket mitt, chichewa, men når jeg ikke går på skolen, så er ikke det så lett. Familien min har ikke råd til å sende meg til skolen, og det synes jeg er utrolig trist. Det er leit å se venninnene mine gå på skolen mens jeg må være hjemme og hjelpe til.
For å komme til Dama må vi kjøre et langt stykke ut på landsbygda på humpete grusveier. Landsbyen ligger like ved en elv. Elva er den eneste vannkilden utenom en brønn de har gravd frem til bruk etter regntiden.
– Jeg liker ikke at vi må hente vann i elva. Det er så lite hygienisk, spesielt når den tørker opp, sier Tiya.
Eneste stedet Tiya og venninnene har å hente vann fra, er en usikret brønn. Under regntiden henter de vann i elva.
Nå har det blitt ekstra mange turer til elva. Hun har nemlig fått ansvar for husholdningen etter at hun sluttet på skolen.
– Jeg går til elva eller brønnen fem ganger hver eneste dag for å hente vann. I stedet for å gjøre lekser vasker jeg huset, lager mat, henter vann, vasker opp og vasker klær, sier hun stille.
Tiya er et av åtte barn, og familien har det trangt økonomisk. Det de tjener på mais, er langt fra nok til å betale for ungdomsskolen.
Aller helst vil hun bare ha de samme mulighetene som venninnene sine, nemlig å være ung og bruke tiden på skolen og skravling med venninner.
– Jeg er veldig opptatt av mote og drar på markedet så ofte jeg kan. Der kjøper jeg meg nye klær, kremer og såper, forteller hun.
Musikk og ballspill er også en viktig del av livet hennes. Det er ikke vanskelig å se hvorfor hun trives på idrettsbanen. Under en kamp mellom de yngste og eldste jentene i landsbyen skårer hun mål flere ganger.
– Jeg elsker å spille nettball, det blir jeg aldri lei av. Samtidig kan jeg være sammen med venninnene mine igjen etter at de har vært på skolen.
Venninnegjengen samler seg så fort de er ferdig med lekser og skole.
– Vi snakker mye om jenteting, mer vil jeg ikke si, fniser hun.
Kirkens Nødhjelp skal bygge en førskole i Dama, og da vil det også bli bygget en brønn. Prosjektet er del av et større samarbeid med Utviklingsfondet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), finansiert av norske myndigheter.
Tekst: Anette Torjusen. Foto: Håvard Bjelland.
Tilbake