Kirkens Nødhjelp magasinet
Aktuelt: Jubileumsartikkel
1980-1990: To TV-aksjoner ga Kirkens Nødhjelp et enormt økonomisk løft, og i løpet av få år ble organisasjonen en humanitær aktør å regne med.
Kirkens Nødhjelp fikk TV-aksjonen i 1977 – tre år etter at den ble opprettet. Kirkens Nødhjelp hadde da 16 ansatte og et budsjett på 45 millioner kroner. TV-aksjonen samlet inn 55 millioner. Jappe Erichsen ble hentet inn fra Sjømannskirken for å forvalte pengene og profesjonalisere organisasjonen. Det trengtes.
– Vi var jo blant de største på katastrofebistand, men fikk ikke en krone av Utenriksdepartementets katastrofemidler. Da jeg spurte hvorfor, fikk jeg som svar at Kirkens Nødhjelp aldri hadde søkt om penger. Vi fikk rett og slett ingen offentlig støtte, sier Jappe Erichsen, som var generalsekretær mellom 1978 og 1992.
Jappe Erichsen gjorde flere organisatoriske grep som styrket organisasjonen. Han så at det var behov for annen kompetanse enn kirketilhørighet i styret. I 1981 ble det opprettet et representantskap med representanter fra stort sett hele kirke-Norge. På tre år lyktes man med å få en organisasjon som var robust både økonomisk og organisatorisk. I 1986 fikk Kirkens Nødhjelp igjen TV-aksjonen og oppnådde datidens beste resultat på 113 millioner.
– Da TV-aksjonen var over og beløpet ble satt i banken, oppnådde vi 10–15 % renter i bank og obligasjoner i denne perioden. De dekket brorparten av administrative utgifter i lang tid, understreker Jappe Erichsen.
– Da jeg kom inn som økonomisjef i 1984, var «kassa tom». På TV-aksjonsdagen var jeg Norges lykkeligste mann. Vi la oss opp en buffer og fikk en plattform som har stått seg helt til i dag, sier Yngve Haugstvedt, som var økonomisjef fra 1984–1994.
Ånden etter Elias Berge og Biafra-innsatsen til Kirkens Nødhjelp satt i veggene da Erichsen ble ansatt. I sult og nød skulle organisasjonen rykke ut med minst mulig byråkrati og gjøre jobben selv for å være sikker på at pengene ikke ble skuslet bort. Hovedfokuset lå på nød i Etiopia og Eritrea, der det var borgerkrig, og Sudan, der Kirkens Nødhjelp ble bedt av den norske staten om å bidra til gjenoppbyggingen etter krigen i landet. Erfaringene fra Etiopia/Eritrea og Sudan endret måten Kirkens Nødhjelp tenkte bistand på.
– Vi så hvor vanskelig det var å drive nødhjelp i et krigsområde. Den kalde krigen infiltrerte bistandsarbeidet, og land ble definert som «fiender» eller «venner» av vesten. Konfliktflatene var skarpe også i Afrika, og vi i Kirkens Nødhjelp ble dradd inn i kompliserte konflikter på Afrikas horn, der stormaktene var interesserte i den informasjonen vi satt med. Vi var ikke forberedt på utfordringene vi møtte, men de skremte oss ikke vekk, og vi kunne ikke la være å gjøre noe, sier Jappe Erichsen.
Hjelpeoperasjonen i Eritrea var datidens største humanitære intervensjon. I 1990 ble mat og medisiner for mer enn 700 millioner kroner formidlet inn i landet via Kirkens Nødhjelp. Det var et kjempestort spleiselag der våre søsterorganisasjoner i Europa, USA og Canada bidro med midler. De største bidragene kom fra de respektive lands regjeringer.
– Vi samarbeidet med en del av geriljaen som ikke var krigførende, og var veldig opptatt av å ikke velge side. Derfor hadde vi kontorer både i Etiopia, Eritrea, Nord- og Sør-Sudan. Hjelpen skulle gå til de sivile, men det er selvsagt et spørsmål om vi lyktes med den strategien, sier Yngve Haugstvedt og viser til hvor lite vellykket disse frigjøringskrigene faktisk viste seg å bli.
Mens man jobbet med en marxistisk frigjøringsbevegelse for å dele ut mat og medisiner i Etiopia/Eritrea, var man operasjonelle og hadde et mer langsiktig fokus i Sudan. Da de fem årene Kirkens Nødhjelp hadde Norad-støtte for å gjenoppbygge Sudan nærmet seg slutten, ble Jappe Erichsen ble sendt til Sudan for å vurdere nedtrapping og en mulig utfasing. Det som møtte ham i Sudan, fikk ham på helt andre tanker.
– I Sudan var vi i gang med en utrolig viktig innsats. Landet var krigsherjet etter 17 års borgerkrig. I tillegg til innsatsen vår i form av nye bygninger, rent vann, forbedret jordbruk og helsetilbud virket vårt nærvær stabiliserende på samfunnet. Landets myndigheter ønsket at vi skulle fortsette, og her hjemme så det ut til at offentlig støtte fra Norad/UD var innen rekkevidde. Vanligvis tok styret avgjørelser på strak arm. Ikke denne gangen. Etter en del frem og tilbake med innspill fra stab og felt ble en avgjørelse tatt. Da forelå det en skriftlig forespørsel fra myndighetene i sør med et programforslag for årene 1979–82, og Norad var igjen villig til å finansiere brorparten av utgiftene. Den 16. november 1978 undertegnet jeg avtalen med Sudans regjering i Khartoum. Det var et stort øyeblikk, sier Jappe, som var så overbevist om at man skulle fortsette arbeidet i Sudan at han hadde sagt til styret at om de la ned bistanden i Sudan, så sluttet han som generalsekretær.
Verken TV-aksjonen i 1977 eller i 1986 hadde bundet pengene til bestemte prosjekter, så Kirkens Nødhjelp stod relativt fritt til å bruke dem der de mente behovet var størst. På få år spredte man seg ut over mange land. Etter jordskjelvet i Guatemala sendte man Petter Skauen som første stedlige representant, og etter hvert ble det virksomhet i Nicaragua, Honduras og El Salvador. I Asia jobbet Kirkens Nødhjelp blant annet i Thailand, India og Laos. Som følge av Russlands invasjon i Afghanistan i 1979 flommet afghanske flyktninger inn i Pakistan. Som en av de aller første hjelpeorganisasjoner startet Kirkens Nødhjelp et arbeid for disse. Det ble etter hvert så omfattende at vi allierte oss med Flyktninghjelpen og drev hjelpearbeidet sammen med dem. Engasjementet til Kirkens Nødhjelp ble stort og omfattende, også utenfor Afrika.
– Vi hadde penger til å spre oss, og så fikk vi offentlige midler til prosjektene etter hvert. Da tørken kom til Mali, hadde jeg sett meg lei av at vi gikk inn i land med nødhjelp for så å trekke oss ut, og styret fattet et historisk vedtak om at vi bare skulle gå inn dersom vi samtidig forpliktet oss på i alle fall et femårig utviklingsprosjekt. Det var et sjansespill. Landet var totalt ukjent for oss. Norad var villig til å ta sjansen sammen med oss. Det førte til en innsats som ikke er slutt enda, og når Norge nå åpner en ambassade i landet, bygger de blant annet på en historie om en norsk tilstedeværelse i nesten 30 år.
Selv om Kirkens Nødhjelp begynte å jobbe mer langsiktig, var tanken fremdeles å gjøre ting selv. Det ble etter hvert sterkt kritisert. Budskapet fra partnerne i sør var ikke til å ta feil av. De ville at Kirkens Nødhjelp ikke skulle gjøre ting for dem, men sammen med dem, basert på gjensidig respekt og i kamp mot urettferdige strukturer.
Da Erichsen gikk av som generalsekretær i 1992, var det diakonale oppdraget til Kirkens Nødhjelp noe helt annet enn da han startet i 1978. Organisasjonen hadde vokst på alle måter; måten man jobbet på var annerledes, man tenkte mer langsiktig og man hadde fått nesten hele kirke-Norge i ryggen. Ikke noe av dette hadde skjedd smertefritt, men man hadde lært av de feilene og den kritikken som hadde kommet i prosessen.
– Fortiden kan ikke veies og måles med dagens standarder. Mye av det vi gjorde, særlig i Etiopia/Eritrea og Sudan, kunne ikke vært gjort på andre måter. I dag drives bistand mye mer profesjonelt. Vi ble evaluert, og vår revisor var nådeløs om nøyaktig rapportering. Men i dag synes byråkratiseringen å ha gått over alle støvleskafter. Og det gjelder ikke bare på bistandsområdet, men på alle områder i samfunnet. Det er meningsløst at vi bruker så mye tid på rapportering. Folk kommer seg jo nesten ikke ut lenger, sier Jappe Erichsen oppgitt.
Tilbake