Kirkens Nødhjelp magasinet
Tett på: Iker Montes-Burgos
Iker Montes-Burgos kan komme til et katastrofeområde og sørge for at det i løpet av dager blir satt opp flere hundre latriner. Men, det er bare to ganger han føler at han virkelig lyktes.
Montes-Burgos kom nylig til Norge for å jobbe som vannekspert i Kirkens Nødhjelp. Han har en master i WASH (Water, Sanitation and Hygiene) og tok en halv doktorgrad i nanoteknologi, men det er ute i felt han har lært mest. Nå skal han snart til Kamerun for å lede en viktig del av Tsjad-offensiven til Kirkens Nødhjelp.
Den 37 år gamle spanjolen har bodd lange perioder i Afrika, Asia og Latin-Amerika med ulike prosjekter og i flere flyktningleirer. Med et barn på to år bestemte ekteparet seg for å flytte «hjem» til Europa. At det ble Norge, kan Kirkens Nødhjelp ta æren for.
– Fra 2009 til 2016 flyttet vi rundt i felt, noe som jo ikke passet så bra med et lite barn. Vi ville til Europa og en ikke så altfor stor by. Da passet Oslo perfekt, sier Montes-Burgos, som neppe får nyte roen i Norge så altfor lenge. I vår sendes han til Kamerun for å lede sanitærarbeidet i en stor leir Kirkens Nødhjelp skal drive sammen med den lutherske kirken der.
Han var på Filippinene etter tsunamien og på Haiti etter jordskjelvet. Arbeidet han nå skal gjøre i en stor flyktningleir, er imidlertid ekstra vanskelig. Leirene bygges ofte tett slik at det mangler sanitetskorridorer, og det er ikke rom for å bygge latriner og borre hull. Dessuten er leirene ofte bygget på steingrunn slik at det ikke er enkelt å borre etter vann. En ekstra utfordring med Tsjad-operasjonen er at store områder er kontrollert av Boko Haram og er umulig for nødhjelpsorganisasjoner å dra inn i. En annen utfordring er at leirene ofte blir mye større enn lokalsamfunnet det grenser til.
– Det oppstår alltid konflikter mellom lokalbefolkningen og flyktningene, så vi må ofte inn og megle. Vi tar også hensyn til lokalsamfunnet, for eksempel ved å legge vannrør inn til de fastboende og ikke bare til flyktningene, sier Montes-Burgos.
– Du er ikke redd for selv å bli syk?
– Nei, det er jeg ikke. Etter jordskjelvet i Haiti i 2010 brøt det ut en koleraepidemi som rammet 600 000 de første seks månedene. Flere tusen døde. Men, vaksinen sikrer deg 60 %, og vasker du hendene og koker vannet, går det bra. På Haiti ble leirene trygge, og vi måtte sikre lokalbefolkningen som bodde utenfor leirene. Barna er de mest utsatte, så vi lærte dem å hilse med knokene når de ville hilse. Det syntes de var kult, sier Montes-Burgos.
I krig og katastrofer er det viktig å spille på lag med de som trenger hjelp slik at alle løfter sammen. Båndene mellom de som bor i flyktningleirene, er ofte svake, og det er i områder med sterke mellommenneskelige bånd at Montes-Burgos føler han virkelig har lyktes.
– Tsunamien på Filippinene ødela hus som lå nærmere kysten enn 50 meter. Vi leverte trygg vanntilgang, hus og latriner for 600 mennesker. Kulturen der er å jobbe sammen i grupper, og vi trente en person som ledet arbeidet slik at folk kunne bygge sine egne hus og latriner. Det ble billigere for oss, vi betalte bare for opplæring og manualer og kunne se at flere hundre hus bare poppet opp langs veiene. Ikke minst var det viktig at lokalbefolkningen selv fikk eierskap til fasilitetene – de er ikke hjelpeløse selv om de er ofre, sier Montes-Burgos.
– Hjelp til selvhjelp, med andre ord.
– Absolutt. Et annet prosjekt jeg er veldig fornøyd med, var et i El Salvador da vi skulle borre 56 brønnhull og installere pumper. Normalt installerte man kostbare pumper som fungerte i mange år, men når de gikk i stykker, var det ingen som hadde råd eller kunnskap til å reparere dem. Jeg fikk konstruert billige pumper av varer man kunne få kjøpt på det lokale markedet. De gikk i stykker et par ganger i året, men var enkle og billige å reparere. Jeg måtte senere en gammel dame som hadde lært seg å fikse brønnen selv, og som var stolt og veldig fornøyd, sier Montes-Burgos.
Tilbake