Kirkens Nødhjelp magasinet
Aktuelt: Laos
Kirkens Nødhjelp skal nå fokusere arbeidet sitt på færre land, og Laos er et av landene man trekker seg ut av. – Laos er fortellingen om mange små tall og om store viktige endringer, sier Knut Christansen i Kirkens Nødhjelp.
I 27 år har Kirkens Nødhjelp operert i det lille, inneklemte kommunistiske fjellandet Laos. Da arbeidet ble startet i 1989, var landet fortsatt preget av Vietnam-krigen, eller «The American War», som laotene kaller den. Krigen endret hele regionen.
Ettpartiregimet kontrollerte alt arbeid og la mange begrensninger, for eksempel med «grensekontroll» mellom distrikter og provinser. Kirkens Nødhjelp var en av de første internasjonale organisasjoner som fikk større programavtaler med laotiske myndigheter.
– I tett samarbeid med myndighetene og FN tok vi på oss sensitive og krevende oppgaver i Det gylne triangel. Målet var å hjelpe bønder til å gå bort fra opiumsdyrking, avruse og rehabilitere opiumsavhengige og introdusere alternativ jordbruksproduksjon. Videre tok vi opp arbeid mot hiv/aids og menneskehandel knyttet til sexindustrien i nabolandet Thailand. Det var tabubelagte temaer, og målgruppen var etniske minoriteter som var under hardt press fra sentralmyndighetene, sier Christiansen, som jobbet i landet fra 1996 til 1999.
Mens myndighetene i oppstartfasen ønsket at Kirkens Nødhjelp skulle bygge gode veier og infrastruktur slik at landsbyene ble lettere å kontrollere, valgte Kirkens Nødhjelp en mykere tilnærming med medvirkning og dialog i en ikke-konfronterende kultur der det er viktig å ikke tape ansikt.
– Vi hadde mye å lære, og med årene utviklet det seg et godt og tillitsfullt samarbeid mellom Kirkens Nødhjelp myndighetene – ikke minst på distrikts- og provinsnivå, sier Christiansen.
Arbeidet ble en del av FNs narkotikaprogram, samarbeidet med myndighetene i Laos og hadde norsk UD som viktigste finansieringskilde.
– For å få bøndene vekk fra opiums-dyrking introduserte vi alternativ jordbruksproduksjon. Der forholdene lå til rette, tok de i bruk våtrisproduksjon, som ga større avlinger og reduserte det tradisjonelle svedjejordbruket som utarmet jorda. I tillegg satset vi på å rehabilitere bønder som var opiumsavhengige. Vi engasjerte familiene, landsbyledelse og religiøse ledere, både for å forplikte og støtte de opiumsavhengige, sier Christiansen.
Bøndene ble avruset og fulgt opp i sitt eget lokalmiljø i stedet for ved sentre drevet av myndighetene. Mens det normalt kunne være en tilbakefallsrate ved senterbaserte tiltak så høy som 70 %, oppnådde Kirkens Nødhjelp en tilbakefallsrate ned mot 5 %. Men, tiltakene var arbeidsintensive og ble vanskelige å vedlikeholde etter hvert som myndighetene tok over.
– Myndighetene hadde vedtatt lover og forpliktet seg internasjonalt på at opiumsdyrkingen skulle bort. Men i disse fjerntliggende områdene var opium ikke bare en viktig inntektskilde, det var også «universalmedisin» mot alle slags sykdommer og plager. Moderne medisinske alternativer fantes ikke. Vi hadde sett fra tilsvarende arbeid i Thailand at dersom man ikke fikk avrusing og rehabilitering på plass, ville fjerning av opium kunne føre til at andre og enda mer skadelige kjemiske rusmidler ble introdusert fra nabolandene, og folk kunne ende opp med et enda mer alvorlig misbruk. Vi har hele tiden vært tett på landsbybefolkningen. Endringene har vært store ettersom landet har åpnet seg – på godt og ondt. I et lite land og i områder som er svært tynt befolket, blir det de mange små tallene som til sammen resulterer i store positive endringer. Vi har jobbet lenge blant de mest utsatte og gleder oss over deres fortellinger om nye ferdigheter, utdannelse, bedre helse og ikke minst om stolthet og selvbevissthet, sier Christiansen.
Et annet viktig arbeid for Kirkens Nødhjelp i Laos har vært kampen mot hiv og aids. En betydelig sexindustri fra Thailand og risikabel tradisjonell praksis blant Akha-folket var svært foruroligende. Akhaene bor ofte isolert – i fjellområder uten veiforbindelser, de har sitt eget språk og snakker sjelden Lao. Mange var plaget av kjønnssykdommer, og risikoen for hivsmitte var stor. Kunnskapen om seksuelt overførbare sykdommer er naturlig nok meget lav.
– Vi var de første som jobbet med hiv og aids blant minoriteter i nord, der man verken hadde tilbud om medisinsk behandling eller et støtteapparat rundt de som ble syke. Gradvis ble slike tilbud bygget opp samtidig som det ble lagt stor vekt på folkeopplysning, forteller Margrethe Volden, som jobbet i Laos på slutten av 90-tallet og senere fra 2004 til 2011.
Kirkens Nødhjelp tok i bruk nye og alternative opplysningsopplegg i arbeidet mot hiv og aids.
– Vi dro rundt til landsbyene og arrangerte informasjonsmøter med musikk, teater og lokale «såpeopera»-filmer vi fikk laget, sier Volden. Hun beskriver malende hvor magisk det var å sitte ute i en Akha-landsby oppe i fjellene sent på kvelden og se såpeopera sammen med hele landsbybefolkningen i sine fargerike tradisjonelle klesdrakter.
Helt fra starten av ble tradisjonelle religiøse ledere og buddhistiske munker engasjert i omsorgen for syke. – Vi utnyttet rommet som var der for religiøse aktører og tok Akhaer, som har sin egen religiøse praksis og tradisjon, med oss til buddhistiske templer i Nord-Thailand, der de fikk opplæring i omsorgsarbeid og behandling hos sykehuspartnerne våre som var tilknyttet templene, sier Volden.
Kirkens Nødhjelp konsentrerer innsatsen mot færre land og temaer og trekker seg ut av flere land. Når Kirkens Nødhjelp nå avslutter våre innsatser i Laos, tar våre nasjonalt ansatte viktige deler av programmer videre innenfor en nystartet frivillig organisasjon. Hovedfokus er på minoriteters rett til utdannelse forankret i egen kultur og identitet og samarbeid med nasjonale trosbaserte organisasjoner.
Tilbake