Kirkens Nødhjelp magasinet
Portrett: Kari Veiteberg
Kari Veiteberg er gatepresten som ble biskop. Hun har allerede rukket å besøke alle prostiene sine, men holder fremdeles prekener i Bymisjonen.
Kanskje er det fastetiden som skiller kirkesfæren aller mest fra resten av samfunnet. Utenfor stresser folk til og fra i dyre biler mellom høye snøskavler og lengter etter påske og vår, på vei til familieliv, middagslaging og Netflix. Inne i kirkene er liturgi og prakt dempet ned, og fokuset ligger på det indre, hvordan vi lever våre liv i forhold til de som har lite. Selv i Bymisjonen, der de inviterer inn mennesker som selv sliter, handler det om å vise omsorg for de som har mindre.
– I Tøyenkirken tar vi ut gloria og gir mer rom for kyrie og stillhet. Du merker at liturgien er tonet ned og at vi tar inn innternasjonal solidaritet. Maten vi serverer er vegetarsuppe, og til kirkekaffen er det frukt og ikke kaker, sier Veiteberg.
– Tror du ikke bymisjonens kirkegjengere har nok med seg selv?
– Menigheten vil gjerne høre om hvordan andre har det i verden. Fortellingene gjør at de knyttes sammen i et skjebnefellesskap. Vi prøver å få inn gjester fra landene som hjelpes av Fasteaksjonen, og det gjør inntrykk, sier Veiteberg.
Veiteberg er født inn i en kirkelig familie på Stord. Fastebøssen stod alltid på bordet under fasten, og moren var diakonikontakt og dro til Latin-Amerika for å se på Kirkens Nødhjelps arbeid der. Karis søster og svoger har jobbet i Kirkens Nødhjelp, og selv var hun planleggingsansvarlig for gudstjenestene til Kirkenes Verdensråds generalforsamling i Sør-Korea i 2013. Hadde hun ikke hatt en god bevissthet for det økumeniske verdensfellesskapet før, så fikk hun det etter å ha planlagt gudstjenester om klima og vann sammen med prester og musikere fra alle kontinenter.
– Det er tilfeldig hvor vi er havnet hen i verden. Jeg havnet i det rike Norge. Kamp for rettferdighet hører med til diakonien. Det må handle om gjensidig omsorg for hverandre, ikke om «oss rike» og «de fattige» der vi er de snille. Å tenke diakoni som noe fastlåst, en giver ovenfra og en mottaker der nede er uheldig både teologisk og i forhold til menneskesyn. I Kirkens Nødhjelp tror jeg at man har mange tanker i hodet samtidig og klarer å også tenke myndiggjøring, verdighet og påvirkning. Det hjelper å møte for eksempel Agnes som får hjelp av fasteaksjonen. Det formidler håp, det trenger vi, sier Veiteberg.
– Samtidig oppstår det lett en medmenneskelig tretthet når man daglig går forbi tiggere og ser reportasjer på TV fra verdens elendighet.
– Jeg måtte gå noen runder med meg selv som gateprest da det etter hvert kom mange fattige tilreisende og jeg ikke kunne gå til jobben uten å møte noen med en kopp. Jeg fikk etter hvert kolleger som snakker rumensk og fikk historiene bak koppen. Det handler jo om det samme som når man møter annen nød. De er jo også en del av tilfeldighetens spill, og slik er nå dagens Europa. Når jeg er med rusavhengige, tenker jeg at han eller hun like gjerne kunne vært en nær slektning – de fortjener ikke å bli omtalt som «de andre» - som om de annenrangs mennesker, sier Veiteberg.
– Vestens byrde, mener du? At vi er ansvarlige for utviklingen i verden?
– Jeg har i alle fall øvd meg på å ikke være «den snille» som forventer at noen takker meg for det jeg gir. Det er ikke sikkert at det oser takknemlighet ut av folk, fordi de får en slant. De kan jo oppleve situasjonen sin som urettferdig, sier Veiteberg,
Hun har flyttet inn i den ærverdige bispegården i Middelalderbyen i Oslo, men holder fremdeles prekener i Bymisjonen. Det synes gatefolket er på sin plass. «Du må jo komme hit så vi kan jorde deg litt», fikk hun beskjed om da hun dro innom «Møtestedet» i Kvadraturen. Hun har allerede besøkt alle prostiene, så det har ikke blitt så mye søvn de siste ukene.
– Mange av refleksjonene jeg har fått, og hatt, på gata i Oslo er en god ballast for å være biskop. Nå blir jobben min å gjøre kirkelige ansatte stolte. Det vil jeg gjøre med samme livsmetodikk som tidligere; – se, analysere, handle og feire.
– Du er vel ingen opplagt biskop, du som har tidlig kjempet for at homofile skulle få gifte seg, meldte deg ut av presteforeningen på grunn av deres syn på kvinnelige toppledere og fikk 150 prester til å sove i Sofienbergparken i protest.
– Er jeg ikke det? Jesus er nå ganske rebelsk, så om det er det jeg er, så er vel det greit. Jeg har i alle fall ikke vært noe annet enn meg selv, og jeg føler meg veldig velkommen, sier Veiteberg.
– Du har flere ganger uttalt at: «mor og far formidla ei raus, solid og sosialetisk forankra kristentru som eg aldri har hatt trong til å ta avstand frå».
– Jeg er veldig glad for at jeg har fått formidlet en Gud jeg ikke trengte å ta avstand fra, som mange jeg har møtt har følt de måtte fordi det ble uutholdelig med en Gud som er streng, kritisk og fordømmende. Foreldrene mine fortalte at det var mange måter å være kristen på, og oppfordret meg til å spørre og være kritisk.
– Hva vil du fokusere på som biskop?
– Jeg brenner for at Oslo-kirkene skal være diakonale kirker. Da trenger vi Kirkens Nødhjelp og å bli minnet om historiene og håpsfortellingene der ute. Fasteaksjonen handler mye om å mobilisere en dugnadsånd sånn at flest mulig kan få bidra. Samtidig er det mange som erfarer meningsløshet, og det å få være med på fasteaksjonen gir mening. Til syvende og sist minner fasteaksjonen oss på at kirken er et globalt fellesskap. I kirken inviteres vi inn for å få tilgivelse, kraft og livsmot. Et sted man kan være, et sted man kan stille spørsmål. Og et sted der Gud er med oss både i dette livet og i neste. Ikke glem at det er en verdensbevegelse, dette, sier Veiteberg.
Tilbake