Fasteaksjonen 2019

Håper på Gud

– Vi hadde ikke mye, men med en stor flokk med geiter hadde vi det bra. Så kom tørken og gjorde om på livet vårt, sier Ikran, 19 år, tobarnsmor og enke. Etter å ha mistet alt setter hun sin lit til at Gud passer på den lille familien hennes.

Vi møter henne i en leir for klimaflyktninger i byen Garowe, nordøst i Somalia. På armen har hun datteren Idil på to år. Og rundt bena hennes løper en smilende og leende Halimo, storesøster på fire. I vel ett år har de bodd her. Etter at tørken satte inn for alvor, og alt raknet.

Sjokkbeskjeden

– Vi hadde først ikke mat og så heller ikke noe vann å gi til geitene våre. Vi hadde knapt nok vann til oss selv. Da nær alle dyrene var døde, bestemte vi oss for å reise til et sted hvor vi hadde hørt at vi kunne få vann, sier Ikran og forteller at mannen etter en stund fikk jobb som soldat. Den begrensede lønnen gjorde at de kunne leie et lite hus i utkanten av byen. Huset var svært enkelt, men hadde både vann og eget toalett. Takket være mannens lille inntekt klarte de seg ganske bra midt i tørken mange beskriver som verre enn den i 2011, da en kvart million mennesker døde.

Så en dag kom sjokkbeskjeden. Ikrans mann og barnas far var drept i kamp.

Fra dag til dag

– Jeg så ham siste gang i begynnelsen av fjoråret, sier Ikran og tørker fort vekk et par tårer fra det støvete kinnet. Den håpløse situasjonen til tross smiler hun til Halimo da hun blir sendt av gårde for å hente vann fra en av Kirkens Nødhjelps vannposter. Rent og trygt vann fra borehull et par hundre meter ned i grunnen.

– Bortsett fra vann har vi ingenting. Vi lever fra dag til dag. Den siste uken har jeg hatt noen proteinkjeks å gi jentene, men nå er det snart slutt på de også, sier Ikran og tørker kjeksrester fra munnen til lille Idil. Halimo runder hjørnet med en breddfull vannkanne.

Må hjelpe mamma

– Ja, det er litt tungt, men jeg klarer det bra, sier hun og smiler.

– Jeg er sulten. Jeg spiste bare noen kjeks i går kveld og ikke noe i dag tidlig. Jeg skulle gjerne gått på skole, men jeg må hjelpe mamma. Jeg skulle ønske jeg hadde en ball jeg kunne leke med, og en tegneblokk jeg kunne tegne i. Men det går bra, for vi leker masse likevel.

Lever i håpet

Med Idil knyttet tett til kroppen, feier den unge tobarnsmoren utenfor det svært så enkle huset, satt sammen av noen stokker, spiler og forskjellige tøystykker i alle slags farger. En godt voksen dame kommer mot de to og rekker Ikran en blå, liten plastpose. Det er litt mat.

– Vi lever fra dag til dag. Vi aner ikke når vi vil dø. Jeg kan bare håpe at Gud vil passe på oss.