Kirkens Nødhjelp magasinet
Kirkens Nødhjelp har lenge jobbet sammen med fattige småbønder i noen av verdens fattigste land for å bidra med løsninger på verdens sultproblem. Med koronapandemi haster det å finne de smarteste løsningene.
Vi jobber i land hvor mange mennesker er underernært og mangler nok mat, for eksempel i Somalia, Sudan, SørSudan og Malawi. 39 prosent av barna på landsbygda i Malawi er underernærte. To tredjedeler av barna i Darfur, Sudan, er underernært. I Sør-Sudan lider over halvparten av befolkningen av matmangel. På grunn av den økonomiske krisen og koronapandemi øker matvareprisene dramatisk.
Å sikre en mer robust lokal matproduksjon er viktigere enn noensinne. Dette vil hjelpe lokale markeder i gang igjen og bidra til å forhindre økt sult. Det er landene sør for Sahara i Afrika som har de største utfordringene. I mange av landene i regionen lever de fleste som selvforsyningsbønder. Jordbrukseffektiviteten er lav, og uten markedsadgang har ikke bøndene penger til mat, klær og skolebøker. Mange sulter i flere måneder i året. – De fleste fattige i Afrika sør for Sahara er bønder. De har svært lav avkastning på jorden de dyrker og de lange dagene de jobber. Den gode nyheten er at løsningene i stor grad allerede finnes, sier Jakob Fagerland, som har jobbet med problematikken for Kirkens Nødhjelp i Tanzania.
Hvordan kan dette løses, tenkte Hermence Christopher Lulah og Jakob Fagerland, som jobber med disse spørsmålene for Kirkens Nødhjelp i Tanzania. En av utfordringene var å nå mange og sikre at prosjektet ble bærekraftig. De ønsket derfor å finne løsninger som ikke kostet så mye for småbøndene, og som ikke skulle gjøre bøndene avhengige av Kirkens Nødhjelp eller våre partnere. Prosjektet skulle gå av seg selv etter få måneder, og inntektene måtte mangedobles. – Det var viktig for oss at folk skulle betale for direktekostnadene selv, fordi vi da får med mennesker som er motiverte. Vi ville også bidra til verdikjeder som er bærekraftige og som skaper mer aktivitet i området, for å kunne nå ut til flere. Vi startet å lete etter løsninger der produktiviteten og lønnsomheten kunne økes mye, men hvor den første investeringen ikke kunne være mer enn 100 kroner, sier Fagerland.
Maisbøndene som ble med i det første prosjektet, fikk den avkastningen de var forespeilet. Samtidig lette Hermence og Jakob videre etter et bedre alternativ – løsninger som hadde potensiale til å hjelpe millioner av bønder å klatre ut av fattigdom. Man produserte grønnsaker med meget høy lønnsomhet, men i veldig liten skala. De fikk i gang en pilot som fungerte, hvor bønder fikk tilgang på dryppvannsystemer og klarte å mangedoble produktiviteten. Dermed var man i gang med et nytt konsept som lot bøndene utvide produksjonen etter hvert som de tjente penger. Investeringen ga penger i lommen allerede etter 60–90 dager, og mange som hadde vært en del av verdens fattigste milliard, løftet seg ut av fattigdomsfellen. Innovasjonen var ikke at små grønnsaksbed med dryppvanning ga høy avkastning, men at små nok investeringsmuligheter og riktig kunnskap ble gjort tilgjengelig for de fattige bøndene.
– Vi fokuserte på at den fattige skal tjene mer penger. Det var denne overkommelige investeringen, som kastet av seg flere ganger pengene i løpet av 60 til 90 dager, vi begynte å kalle ‘mikroinvestering’ høsten 2016, sier Fagerland.
Kirkens Nødhjelp la til rette for at bøndene fikk kjøpe «mikropakket» vanningssystem, såkorn, gjødsel og relevant kompetanse. Agronomer følger opp småbøndene, og flere av bøndene klarte å selge til det lokale markedet. Resultatene fra prosjektet i Tanzania har tikket inn i år etter år, men med begrenset finansiering. Glade bønder som får mangedoblet produksjonen sin – ved å bruke en brøkdel av landområdene de tidligere måtte bruke, og de dyrker varer som de faktisk får en god pris for. Med ti bed på 10–15 meter kan en bonde i Tanzania gå fra å være en del av den milliarden mennesker som tjener minst, til den øvre halvdelen av befolkningen som tjener mest. Nå er det rundt 9377 bønder som er med i Mikroinvesteringsprosjektet i Tanzania.
Et viktig poeng er å endre bøndenes tankegang fra å tenke mat på bordet til penger i kassa. De opplæres og oppfordres med andre ord til å bli markedsaktører. Vi spør Lulah om hvor vanskelig han opplever det er å endre at det tradisjonelle tankemønsteret til bøndene. – Vi mobiliserer bøndene slik at de danner produsentgrupper og går i forhandlinger med kjøperne og skriver kontrakter med dem. Dette er bønder som opplæres sammen og dyrker det samme, så da blir det naturlig at de også selger sammen, sier Lulah – Kan det være et problem at for mye grønnsaker når markedet samtidig? – Det har ikke vært noe problem, siden bøndene rådgis i hva de bør produsere når. Vi lager rett og slett en produksjonskalender ut fra tilbud og etterspørsel til ulike tider.
– Dere har utvidet prosjektet med kyllingproduksjon og frukttrær. Hvor langt er dere kommet med det? – Grønnsaksbedene er første nivå i prosjektet. Frukttrærne og kyllingproduksjonen er nivå to. Det er de samme bøndene som går videre til nivå to, siden de bruker det samme utstyret og får den samme opplæringen. Kyllingkjøtt og egg oppnår gode priser. Problemet er sykdomsutbrudd, dårlige avlsmetoder, mangel på veterinærer og vaksiner og et lite effektivt hønsehold. Vi vil løse dette ved å ansette veterinærer, lære opp bøndene i mer effektive produksjonsmetoder ved hjelp av enkel teknologi. Når bøndene er samlet i kooperativer, vil de også få bedre priser på fôr og vaksiner. Som grønnsaksbedene er dette et prosjekt som kan skaleres opp og der bøndene trenger lite kapital for å starte i det små, sier Lulah.
Malawi er som Tanzania et av verdens fattigste land, og 80 % av befolkningen er bønder som driver med selvforsyningsjordbruk. Med de gode resultatene i Tanzania ønsket Kirkens Nødhjelp å utforske om vi kunne få til det samme i flere land. Det ble derfor bestemt at Kirkens Nødhjelp skulle teste ut det vellykkede mikroinvesteringsprosjektet i Malawi, og i en enda større skala enn hva man hadde gjort i Tanzania. Så enkelt ble det ikke. – Vi så raskt at fattigdommen i Malawi er så ekstrem at selv en investering på ti dollar var for mye, og at vi måtte samarbeide med spare- og lånegrupper for at bøndene skulle ha råd, sier Johannes Ensby, som jobber sammen med Kirkens Nødhjelps team i Malawi med å utvikle skaleringsmetoden som gjør at vi kan nå mange flere raskt. Kirkens Nødhjelp prøvde seg med en annen modell enn Tanzania i håp om at vi skulle skalere opp prosjektet raskere, med store landsbymøter. Dette ble ikke effektivt nok, og vi gikk over til en pilot der vertsbønder lånte bort land til 12 bønder som fikk opplæring gjennom en hel vekstsesong.
– I Malawi ser vi på fattige småbønder som investorer som er i stand til å ta egne avgjørelser om sparepengene sine. Vi viser dem hvordan de kan arbeide seg ut av fattigdom, men avgjørelsen og investeringen er deres. Etter å ha jobbet med bistand og utvikling i over 20 år er dette faktisk ganske banebrytende for meg, sier Håvard Hovdhaugen, landdirektør i Malawi. Chipo Kachiwla, Kirkens Nødhjelps programkoordinator i Malawi, sier at prosjektet møter bøndene både på investeringskostnader og inntektsmuligheter. Vi tilbyr dem hele pakken – fra frø til opplæring. Bøndene får mulighet til å høste inn tre ganger på ett år – med de samme vanningssystemene. Totalpakken er miljøvennlig, enkelt, billig og profitabel, sier Chipo.
1300 bønder er i gang i Malawi, og prosjektet rulles nå også ut i Burundi og Zambia. Ulike modeller brukes for å se hva som fungerer best. I Malawi fokuserer man først og fremst på å øke produktiviteten, i Tanzania fokuserer man nå på markedsadgangen. Hovedprinsippene ligger fast; det skal være enkelt og billig for bøndene å bli med. Agronomene har tatt i bruk ny teknologi, som Whatsapp, for å følge «sine» bønder tett. Inkubatormodellen i Malawi, der bønder kurses på en vertsgård, testes ut for å se om dette kan være en praktisk måte å skalere opp denne mikroinvesteringsmodellen på. Resultatene vil avgjøre om man er nærmere en rolle der Kirkens Nødhjelp sammen med sine partnere kan bidra til at Tanzania, Malawi, Burundi og Zambia når bærekraftsmål nummer 1: å få slutt på all fattigdom. Kirkens Nødhjelp har gått løs på en kjempeoppgave her. En god ide er ikke innovasjon i seg selv. Først når den er skalert kan vi snakke om innovasjon. Det er dette vi i KN nå jobber mot: å nå mange, sier Siv Øystese, som er programrådgiver i Kirkens Nødhjelp.
Matsikkerhet og covid-19:
Allerede før koronapandemien oppstod var flere hundre millioner mennesker over hele verden rammet av sult og underernæring. Nå står enda flere i fare for å bli rammet av sult.
Før pandemien anslo WFP at 135 millioner mennesker i 55 land befant seg i kritisk matmangel, og at ytterligere 130 millioner mennesker nå står i fare for å bli sultrammet på grunn av koronapandemien. Organisasjonen frykter at over 250 millioner mennesker vil bli utsatt for akutt matmangel innen utgangen av 2020, og at mer enn 30 land vil bli rammet av hungersnød.
De fleste fattige i Afrika sør for Sahara er bønder. De jobber lange dager, men avkastningen er lav. Med hjelp av enkle dryppvanningssett og mikropakket såkorn og gjødsel som sammen kan selges for mindre enn 100 kroner, kan de dyrke flere typer grønnsaker samt få tilgang til gode råd. Deltakerne kan mangedoble sine inntekter i løpet av 6-12 måneder. Vi kaller det mikroinvestering.
Prosjektet fokuserer på at fattige mennesker skal tjene mer penger, øke mattilgangen og føre til bedre utnyttelse av jorden og landareal.
COVID
Tekst: Aina Johnsen Rønning
Foto: Håvard Bjelland