Kirkens Nødhjelp Magasinet

02 2023

Hoggerne

Angola

Hoggerne

I utkanten av Angolas hovedstad jobber enken Sofia tolvtimersdager i steinbruddet, hver eneste dag. Hun tjener rundt hundre kroner i uka – hvis hun tjener noe i det hele tatt.

TEKST: Eli van der EyndenFOTO: Håvard Bjelland.

Sarafin Domingos står på toppen av en støvete åsside. Svetteperlene renner. Det er 30 grader og stekende sol, men både luftfuktigheten og skyene i horisonten tyder på at regnet kommer snart. Han slår løs store steiner før han hakker dem opp til grus.

– Det er tungt å jobbe her, men jeg har ingen alternativer. Vi har ingen biler som kan frakte grusen, så det er helt tilfeldig når vi får solgt. Noen ganger kommer de en gang i uken. Noen ganger sjeldnere, forteller han.

Sarafin er 25 år gammel og har jobbet her siden han var 20. Han har kone og to barn

– en jente på 8 og en gutt på 5.

– Jeg drømmer om et hus til familien min og at barna kan gå på skole, sier han.

På føttene har han flipflops. Arbeidstøyet er singlet og shorts. Det har skjedd flere ulykker her.

VIL STOPPE ARBEIDET

Tavares Louis har jobbet i steinbruddet i 10 år. I løpet av den tiden har det vokst frem et nabolag på toppen av åsen. De som bor der, har begynt å klage på at hoggingen og hakkingen har kommet for nært, og vil ha en slutt på arbeidet.

Tavares forteller at det er vanskelig å si nøyaktig hvor mye han tjener, men for et lass som fyller en liten lastebil, får han rundt 10 000 kwanza, som tilsvarer rundt 200 kroner.

– Jeg bruker 5–10 dager på et sånt lass. Noen ganger opp mot 15 dager, sier han. Han forteller at kvinnene i steinbruddet noen ganger ikke tjener noe på en måned. Arbeidet er for tungt.

– VI LIDER HER

Splintene flyr mens Sofia Paula Pinto og Izabele Antonio hakker løs på store steiner, men de har ikke vernebriller. Ikke vernesko. Ikke hansker. Ved arbeidsdagens slutt har de ikke vann til å vaske av seg det røde støvet som dekker både kropp og klær.

Sofia har jobbet her siden 2010. Hun er 44 år gammel og har tre barn på 12, 16 og 30 i tillegg til flere barnebarn. Hun starter dagen klokka 6 og pleier å holde på i tolv timer.

angola14 (1).jpg
Sofia Paula Pinto har jobbet i steinbruddet i over 10 år. Verktøyet er primitivt, og de har ikke noen form for verneutstyr.

– Vi lider her. Jeg er enke og har jobbet her helt siden barna var små. Det er fryktelig hardt arbeid, sier hun.

Utstyret er primitivt. Sofia har fått kjøpt en jekk til å løfte de største steinene med, men ønsker seg bedre verktøy som kan gjøre arbeidet mer effektivt og kanskje også litt lettere.

FORTELLER HISTORIENE

– Vi jobber for en utvinningsindustri fri for trakassering og vold. Da trenger vi både godt lovverk og holdningsendring i lokalsamfunnet, forteller Madalena Alexandre.

Hun jobber i organisasjonen Forum de Mulheres Journalistas para Igualdad no Genero (FMJIG). Navnet kan oversettes til kvinnelige journalisters forum for likestilling. Kirkens Nødhjelp har samarbeidet med FMJIG i flere år.

Hun forteller at FMJIG jobber for å synliggjøre forholdene i steinbruddet og fortelle historiene til de som jobber her. Organisasjonen jobber også for at driften skal organiseres i mer ordnede former, som et kooperativ.

– Per i dag er dette ulovlig virksomhet, og myndighetene jobber for å stoppe dem. Men disse menneskene har ingen andre alternativer eller inntektskilder. Vi jobber for at driften skal bli lovlig, og at de som jobber her, skal kunne organisere seg.

Håpet er at de etter hvert også skal kunne investere i maskiner som gjør arbeidsdagene lettere og øker inntektene.

EN GROTESK ULIKHET

Angola produserer omtrent like mye olje som Norge. Men der norske oljeinntekter har gått til oppbygging av velferdsstaten, har Angolas oljerikdom i liten grad kommet befolkningen til gode.

Bjørnar Lemvik jobber som landrådgiver for Angola i Kirkens Nødhjelp. Han peker på den skjeve fordelingen som et grunnleggende problem i landet.

– Denne saken er et godt eksempel på den groteske ulikheten man ser i Angola. Store deler av befolkningen lever i desperat fattigdom, samtidig som en liten elite i Luanda beriker seg selv, sier Lemvik.

Han har likevel en forsiktig tro på en lysere fremtid for landet.

– Angola har ressurser nok til å bedre levekårene for innbyggerne sine. Det er en mulighet mange andre land mangler. I tillegg er en ny generasjon unge angolanere på vei inn i politikken. Forhåpentligvis kan det vokse frem en ny bevegelse som er opptatt av saker som helse, utdanning, korrupsjonsbekjempelse og rettferdig fordeling, sier han.

Kirkens Nødhjelp har vært til stede i Angola siden 1975 og er den eneste store internasjonale ikke-statlige organisasjonen som fortsatt støtter sivilsamfunnet og menneskerettigheter i landet.

Arbeidet dreier seg om bekjempelse av ulikhet gjennom politisk påvirkning, styrking av demokrati og sivilsamfunn samt å støtte tørkeutsatte lokalsamfunn i det sørlige Angola til å bli mer motstandsdyktige mot klimaendringer.

Tilbake