Kirkens Nødhjelp Magasinet
Zambia
Plutselig begynte hele landsbyen å synke uten at noen skjønte hva som skjedde. Det viste seg at jo større gruva under bakken ble, jo mer begynte husene å falle sammen.
TEKST: Anette Torjusen. FOTO: Håvard Bjelland.
Vi sitter på noen krakker og ser utover en nedsunken slette. Den ser idyllisk ut der den bader i det fine ettermiddagslyset. Men det er veldig lite som er fint med den sletta. Den er først og fremst en påminnelse om at folks hjem er lite verdt når det ligger verdifulle mineraler under bakken. I Sinazongwe i Zambia er det flere gruveselskaper som opererer, og det har vært gruvedrift her siden 1965. Området er tett befolket, men da myndighetene ga tillatelse til utvidelser, var det på bekostning av menneskene som bodde her.
Patson Mangchinje er en av dem som har fulgt gruvedriftene i flere tiår. Han forteller at da gruveselskapene begynte å grave under bakken, tok det ikke lang tid før man merket at noe var galt.
– Jeg kunne plutselig se setningsskader på huset mitt, og jeg lå i sengen og hørte huset sprekke, sier han.
Gruveselskapene har gjort store innhugg i landsbyene i Sinazongwe i Zambia. Flere tusen har måttet flytte for å gi plass til kullgruvene.
Patson begynte tidlig å kjempe mot gruveselskapene og har vært en tydelig stemme mot utvinningen av kull.
Han forklarer at mange har måttet flytte fra boligene sine. De har fått så lite erstatning at de ikke har råd til å bygge eller kjøpe nye hus. Vannet har blitt dårlig, veiene er ødelagt av store lastebiler fulle av kull, og det er dårlig sikring for menneskene som bor i områdene.
– Vi var jo kjemperedde da husene våre begynte å synke. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre, sier han.
Selv har han flyttet to ganger fordi huset har begynt å synke.
Han forteller at de sammen med Kirkens Nødhjelp fikk dannet en komite for å møte utfordringene.
– Vi tok kontakt med politikere og andre myndighetspersoner for å få hjelp. Vi sa at liv måtte være viktigere enn gruvedrift. Vi følte oss null verdt. Alt som betydde noe, var å tjene penger på gruvene, sier han videre.
Komiteen prøvde å vise muskler, men møtte stor motstand.
– I 2018 var det så ille her at 1200 mennesker måtte flytte. Seks landsbyer måtte evakueres.
Tre av de som måtte evakueres, var Sinkunguya Maxon, Siamfuno Bridget og Siamuyola Patricia. De måtte ta med seg alt de eide da husene deres begynte å synke.
– Huset mitt gikk rett i bakken, og i kompensasjon fikk vi kun 5000 zambiske kwacha. Pengene skulle gå til å kjøpe nytt hus, flytte og alt vi trengte av utstyr. Det er jo ingenting. Det holdt ikke, sier Siamuyola Patricia.
Siamfuno Bridget måtte evakuere fra landsbyen, og forlate alt hun eide. Nå bor hun i et leid hus uten å ha råd til å kjøpe nytt.
Summen tilsvarer omtrent 2500 norske kroner. Hun forteller at de nå må leie steder å bo. De har ikke noe sted å dyrke grønnsaker og har ikke penger, mat eller mulighet til å sende barna på skolen.
– Det er så trist å tenke på at jeg måtte forlate den fine hagen min, hvor jeg dyrket avokado, mango og bananer, fordi huset mitt sank ned i bakken. Nå har vi ikke lenger mulighet til å dyrke vår egen mat.
Siamfuno Bridget nikker enig.
– Livet er tøft. Jeg hadde alt. Nå er alt ødelagt. Det er regntid, og jeg har ikke fått dyrket noe fordi jeg ikke lenger har noe land. Jeg har spurt om å få land å dyrke, men i stedet må jeg flytte rundt fordi jeg bare har råd til å leie.
Også Sinkunguya Maxon sier at livet er tungt.
– Jeg er helt sjokkert over at det er mulig å behandle folk sånn. Vi trenger en sikkerhet, vi trenger steder å bo, og vi trenger rent vann siden flere brønner er ødelagt.
Kirkens Nødhjelp jobber for å sikre menneskerettighetene og sørge for at de som bor i gruveområdene, ikke blir skadelidende. Derfor krever vi rent vann, brønner, sikring og bedre veier i tillegg til mer åpenhet rundt gruvedrift. Kirkens Nødhjelp har også gitt innspill til en ny gruvepolicy i landet som, blant annet, skal sikre mer samarbeid mellom lokalsamfunn og gruvesjefene
Tilbake